Om ettermiddagen, når vinden setter inn, sovner Khunde. Da søker innbyggerne ly inne i steinhusene sine, og bare bjellene fra yak-oksene bryter stillheten.

Ved første øyekast er det umulig å se at den lille landsbyen har opplevd store forandringer det siste tiåret. Med rolige bevegelser legger kvinnene det som skal bli høstens potetavling i jorden, og barna leker med kalver og hunder.

I Khunde har alle hørt om Norge. Mennene forteller om utsikten fra Stoltzekleiven, kvinnene viser bilder av ektemenn på toppen av Galdhøpiggen. De siste ti årene har over 50 av landsbyens menn jobbet i Norge. Hvert år tar de med seg rundt tre millioner norske kroner tilbake til landsbyen.

Det var som om det slo et lyn ned i meg. Jeg tenkte at det var sherpaer jeg trengte på gården

For de fattige beboerne har pengene skapt håp om en bedre fremtid. Pengene har også ført til store forandringer i en kultur som står i fare for å forsvinne.

Nådeløse vintre

Landsbyen Khunde utgjøres av rundt 40 steinhus der den ligger på 4000 meters høyde i Khumbudalen, nord i Nepal.

Vintrene her oppe er nådeløse. Da dekker familiene til veggene med pledd for å unngå de iskalde vindene som trenger gjennom sprekker i dårlige isolerte steinhus.

EN RELIGIØS MANN: Sonam er Geir Vettis beste venn og nærmeste samarbeidspartner blant sherpaene, og det er han som bestemmer hvem i landsbyen som får dra til Norge. Sonam er dypt religiøs og hver dag starter han med å tenne røkelse og be.
MAGNUS AAMO HOLTE

I et stort hus, midt i landsbyen, er familien til Sonam Tshering Sherpa endelig samlet. Sonam har vært mye borte de ti siste årene. Han har jobbet på kjøttfabrikk i Japan, klatret i Frankrike og gjennomført en rekke buddhistiske pilegrimsreiser til India. Men savnet etter familien og landsbyen var stort, og de siste årene har han tilbrakt i Khunde. Det hadde han tenkt å fortsette med. Men en vinterkveld i 2003 ble alle hans fremtidsplaner forandret. Han fikk et tilbud han ikke kunne si nei til.

Kameratene ville bli fotballspiller, Geirr Vetti ville eie en fjellgård. Så lenge han kan huske, har det vært hans største drøm.

I 1998 fant han Skåri gård i Mørkridsdalen i Luster, etter 20 års leting. Den gamle gården besto av 18 hus, alle i dårlig stand. Vetti drømte om å restaurere husene slik de sto på 1850-tallet.

I fem år hadde han arbeidere fra over ti forskjellige nasjoner på gården, men ingen klarte det tunge steinarbeidet mer enn i et par dager. Gården sto fremdeles falleferdig da han tilfeldigvis så et TV-program om sherpaer. Programmet fortalte om et folk med en enorm utholdenhet. De kalte sherpaene verdens sterkeste folk.

— Det var som om det slo et lyn ned i meg. Jeg tenkte at det var sherpaer jeg trengte på gården, sier Vetti.

«En ekstra sterk sherpa»

Allerede neste dag begynte han arbeidet med å finne sherpaer. Etter flere telefoner, ble han anbefalt å kontakte noen fra den norske 1985-ekspedisjonen til Mount Everest. Han ringte til Odd Eliasen, den første nordmannen som besteg verdens høyeste fjell.

— Jeg spurte ham enkelt og greit om han kjente en ekstra sterk sherpa, sier Vetti.

Slik gikk det til at Sonam Tshering Sherpa et halvt år senere befant seg i Mørkridsdalen.

NORSK KULTUR: Geirr Vetti (til v.) har gitt Sonam (i midten) og de andre sherpaene som kommer til Norge, innføring i norske skikker, blant annet måltider der brød er hovedingrediens. ARKIVFOTO: JAN M. LILLEBØ
STOLTZEKLEIVEN: Den midtre delen ble rustet opp av sherpaene fra Khunde i 2011. For tiden jobber menn fra landsbyen på Prekestolen.
Odd E Nerbø

Hele sommeren jobbet han med å restaurere gården.

Vetti hadde ytterligere to falleferdige gårder og Sonam foreslo å komme tilbake sommeren etter, og ta med venner fra landsbyen. Vetti var fornøyd. Han hadde lært å kjenne Sonam som en mann av høy arbeidsmoral og stor samvittighet. Var de andre sherpaene som Sonam, ville det bli en god investering.

Frem til 2009 jobbet sherpaene med å restaurere og drive Skåri Gård. Etter hvert som årene gikk, ble Vetti overbevist om at sherpaene kunne gjøre en god jobb også andre steder. Da den gamle postveien i Nærøyfjorden skulle restaureres i 2009, sendte han inn anbud, og fikk jobben. Den sommeren rustet sherpaene også opp Solstien i Telemark.

Ryktet om sherpaenes effektivitet og kompetanse gikk foran dem, og tilbudene ble etter hvert mange. De to neste somrene arbeidet sherpaene med restaurering av stiene til Skålatårnet, Glittertind, Galdhøpiggen og Kyststien i Vestby.

— Det var mye styr på den tiden

En vårdag i 2010 gikk Vetti tur på Ulriken i Bergen.

— Jeg la merke til at stien opp til toppen var slitt, og kunne hatt godt av å bli rustet opp.

Han ringte Bergen kommune og la frem forslaget sitt om opprusting.

— Kommunen sa de ikke hadde planer om å pusse opp stien til Ulriken for øyeblikket, men at de hadde et annet tilbud jeg kanskje kunne være interessert i.

Dermed fikk Vetti tilbud om å restaurere midtre del av Stoltzekleiven. Etter å ha saumfart markedet, mente kommunen at sherpaene var de eneste som kunne gjøre jobben, og gikk til direkte anskaffelse av tjenesten fra Vettis firma. Det satte sinnet i kok i Bergen Bydrift, siden byrådet har vedtatt at Bydrift skal kontaktes når kommunen har arbeid som skal utføres. Tilbudet om å restaurere midtre delen av Stoltzekleiven, hadde de aldri hørt om. I tillegg hadde Bydrift fått tilbakemelding om at deres anbud på restaurering av nedre del var for dyrt. Bydrift truet med å klage kommunen inn til Klagenemnda for offentlig anskaffelse (KOFA).

— Det var mye styr på den tiden. Jeg fikk ikke lyst på jobben når det var så dårlig stemning. Jeg sa jeg kunne trekke meg, sier Vetti.

Men kommunen og Bydrift kom frem til løsning før Vetti fikk trukket seg. Bydrift fikk jobben i nedre del, mens sherpaene fikk oppgaven med midtre del.

Sonams sønn, Neema Tshering Sherpa, hadde allerede arbeidet i Norge to somrer da han i 2011 begynte å jobbe i Stoltzekleiven. Her fikk han mer kontakt med nordmenn enn han hadde hatt på de tidligere oppdragene.

Jeg løftet en stor stein i Stoltzekleiven, under den kravlet det tusenvis av maur. Jeg forsto at jeg hadde ødelagt huset deres. Jeg ble helt fra meg og tenkte at jeg måtte bli mer forsiktig

— Vi hadde stengt av stien opp til fjellet slik at ingen skulle skli i gjørme og halvferdig arbeid. Likevel var det mange som kom løpende. Vi forsto aldri hvorfor, men de sa de var så glad i fjellet at de ikke klarte å holde seg unna. Da tenkte vi at Stoltzekleiven kanskje kunne være et hellig fjell, sier Neema.

På alle stedene sherpaene jobber, henger de opp fargerike bønneflagg som skal beskytte dem og bringe lykke. Ettersom sherpaene tror på reinkarnasjon, kan enhver flue eller mark ha vært hans mor i tidligere liv, og må ikke skades.

Dette skapte en del utfordringer i arbeidet.

— Jeg løftet en stor stein i Stoltzekleiven, under den kravlet det tusenvis av maur. Jeg forsto at jeg hadde ødelagt huset deres. Jeg ble helt fra meg og tenkte at jeg måtte bli mer forsiktig, sier han.

- Spis masse børd

Før sherpaene kommer til Norge, får de opplæring i norske skikker og kultur. Sonam og Neema står for opplæringen.

— Vi forteller dem at de må forberede seg på å spise masse brød. Vi må også bruke mye tid på å lære dem hvordan de skal trekke i snoren. Mange har ikke sett vestlige toaletter før, sier Neema.

LANGREIST MAT: Det er ulovlig å slakte dyr i Khumbudalen, derfor må all slakting skje i lavlandet og så bæres opp i høyden. Når slakteren kommer på besøk, bærer han en halv bøffel i en kurv på ryggen. Kjøperen bestemmer så hvilke kjøtt han vil ha, og slakterne skjærer det av. Ved høye temperaturer er det vanskelig for slakteren å selge kjøttet, sjansen er da stor for at det er fordervet.
LONE LOHNE
KLASSEREISE: Et nytt gjestehus skal bygges i Khunde, men det er ikke sherpaene selv som arbeider. Etter å ha jobbet i Norge har de nå råd til å ansette fattigfolk fra lavlandet. På denne måten har fattigfolket rykket en klasse opp, til arbeidere.
MAGNUS AAMO HOLTE

Et liv i fjellene i Himalaya koster 25.000 kroner. Det er det beløpet helikopterselskapene tar for å hente en akutt syk person ned til sykehuset i Katmandu.

— Før sherpaene kom til Norge var det få som hadde råd til å bli hentet. Nå har landsbyrådet bestemt at deler av pengene fra Norge skal settes av som sykeforsikring til landsbyen, sier Vetti.

For arbeidet sherpaene har gjort i løpet av en sommersesong i Norge, har hver av dem tjent rundt 200.000 kroner. Det er mer enn 30 årslønner i Nepal.

Men det er ikke lett å se at innbyggerne i Khunde har fått mer penger de siste årene. Sammenlignet med nabobyene, har hus i Khunde ofte en etasje mer, men det er det ingen biler, badebasseng eller andre ting som roper «nyrik».

— Pengene sherpaene tjener går ikke til dem selv. Jeg betaler lønnen deres inn på kontoer, men jeg vet at pengene går videre derfra. Unge menn må gi dem til foreldrene, og man deler med de fattige i landsbyen. De fleste som jobber i Norge forsørger flere familier med lønnen, sier Vetti.

Sonam tar selv vare på fire familier. Broren hans døde på Mount Everest for flere år siden, en kastevind tok ham og han ble aldri funnet. Sonam har nå ansvaret for brorens familie. Den andre broren er munk i Katman, og Sonam sender penger til ham hver måned. Også foreldrene må brødføs, i tillegg til hans egen familie.

— I Nepal er det ikke noe sikkerhetsnett hvis ting går galt. Familien er sikkerhetsnettet, uten dem er man fortapt, sier Vetti.

Misnøye i landsbyen

Mellomleddet mellom Khunde i Nepal og Vetti i Norge er Sonam. Det er han som velger hvem som får dra til Norge, en oppgave som henger tungt over den 52 år gamle mannens skuldre.

Siden sommeren 2005, da Sonam tok med seg venner og slektninger for å jobbe i Norge, har det vært en strøm av landsbyboere på døren hans. Presset på den lille mannen er stort.

For noen år siden vokste misnøye i landsbyen. Flere mente at Sonam hadde valgt ut litt for mange slektninger, og at pengene ble ikke godt nok fordelt mellom landsbyens familier, mente de. Saken ble tatt opp i landsbyrådet, og det ble bestemt at rådet skulle være med å velge ut hvem som fikk dra. Etter det roet det seg i Khunde, nå har de fleste familier hatt ett familiemedlem i Norge. Sonam liker ikke å snakke om misnøyen. Han sier det ikke er noe problem, at alle er fornøyde og glade for ordningen. Men å være mellomleddet er ikke lett.

— Det er stort press på meg, fra landsbyen, familiene og fra Geirr. Alle har en mening om hvem som burde dra til Norge.

Også Vetti synes at samarbeidet med sherpaene kan være vanskelig.

— I år fikk for eksempel ikke den beste steinarbeideren komme, landsbyen mente han hadde vært for mange ganger i Norge. Jeg forstår at de driver det som et sosialt prosjekt, men jeg må også tenke på det fra et bedriftsmessig hensyn, sier han.

Selv om Vetti må bruke tid på opplæring av nye arbeidere, har sherpaene vært bra for økonomien. Vetti har alltid spesialisert seg på restaurering, et arbeid som ikke er godt betalt i Norge. Men i 2011 gikk driften i pluss for første gang på flere år.

- Det var som å være i himmelen

Fewa Sherpa har vært lærer på Khumjung barneskole i over et tiår. Hun forteller at barna jobber bedre på skolen når de vet at de kan ta videre utdanning. Ektemannen hennes har vært i Norge to ganger. Pengene han tjener, sparer de til de to døtrenes utdannelse. Begge har lyst å bli sykepleiere. Det er Fewa fornøyd med. Det trengs mange sykepleiere i Nepal. Men hun ser at deres fremtid sannsynligvis ikke er i fjellene.

SPARER TIL UTDANNELSE: Ngima Tshering Sherpa sparer pengene han tjener i Norge til datteren Denzing (6) sin utdannelse. For øyeblikket er Denzing mest opptatt av rosa sko og TV-programmer, men neste år begynner hun på skolen i nabobyen Khumjung. Ngima mener pengene fra Norge har gitt landsbyen håp om en bedre fremtid for barna.
MAGNUS AAMO HOLTE
TETTE BÅND: Den norske ekspedisjonen til Mount Everest i 1985 ble starten på et langt vennskap mellom Khunde og Norge. Sherpaene som deltok i bestigningen var hovedsakelig fra Khunde, og mange av dem har vært på besøk hos sine venner i Norge. Da nordmennene skulle hjem, lot de mye av utstyret bli igjen i Khumbudalen.
MAGNUS AAMO HOLTE

— Det er ikke mange jobber som sykepleier her i Khumbudalen, de fleste jobbene er i byene sier hun.

For Ngima Tshering Sherpa (28) er det svært viktig at barna hans kommer tilbake etter endt utdannelse. Hans familie driver et stort gjestehus i Khunde, og når Ngima ikke jobber i Norge, arbeider han for ekspedisjoner. I fjor var han på Mount Everest for første gang.

— Det var som å være i himmelen. Jeg følte meg nær gudene, sier Ngima Tshering Sherpa (28).

Men han vil ikke til Mount Everest igjen.

— Vi har mistet mange menn til fjellene, og det er hardt å ta vare på de enslige konene og barna i landsbyen, sier Ngima.

Han får et trist drag over fjeset når han snakker om Mount Everest. Hans far, som er Sonams bror, ble tatt av en kastevind på fjellet, og er aldri blitt funnet.

— Konene våre liker ikke at vi klatrer i fjellene, de liker bedre at vi er i Norge, det er tryggere. Alt er lettere når konene er fornøyd, sier han.

I år er nok konen fornøyd, for andre gang skal han tilbake til Norge på jobb.

Utdannelse

Ved Ngimas svarte boblejakke henger det en liten jente kledd i rosa fra topp til tå. De kullsvarte øynene viker ikke fra TV-en. Denzing Tshering Sherpa er seks år. Neste år begynner hun på skole i nabobyen Khumjung.

— Pengene jeg tjener i Norge sparer jeg til Denzing og lillesøsterens utdannelse i Katmandu, sier han.

Han er redd for at døtrene ikke kommer tilbake til Khunde, ikke bare fordi han trenger noen til å drive gjestehuset når han blir gammel, men Ngima er lidenskapelig opptatt av sherpakulturen og dens fremtid.

— Hvis alle de unge flytter vekk fra landsbyen, vil den dø ut, da mister vi kulturen vår, sier han.

Han forteller at det allerede er blitt ett problem i Khunde at få innbyggere bor i husene sine.

— Det er mange som nå har råd til å ha et hus i Katmandu i tillegg til Khunde, og da står husene i landsbyen tomme mye av året. Det er også mange som slutter med jordbruk når de får mer penger. Kulturlandskapet forsvinner, sier han.

- Som Norge på 1800-tallet

24 år gamle Neema studerer turisme ved et universitet i Katmandu. Det er det pengene fra Norge som sørger for. Han forteller at mange fra landsbyen ikke vender tilbake etter å ha studert i Katmandu.

— Ofte ser de på livet i landsbyen som enkelt etter å ha bodd i storbyen, sier Neema. Selv ser han for seg at hans fremtidige barn vil vokse opp i byen.

— Det er bedre skoler i hovedstaden, da har de større sjanser til å få et godt liv som voksne, sier han.

Livet i storbyen har preget sherpaen. Han kjører motorsykkel, går på barer og fester med kompiser. Er han for lenge i Khunde, kjeder han seg. Men savnet etter Himalaya er fremdeles stort.

MODERNE KJØKKEN: Kjøkkenet i huset til Pemba og Sonam er moderne – etter nepalsk målestokk. Det bygget Sonam selv med pengene han tjente etter å ha jobbet på en kjøttfabrikk i Japan i to år. Kjøkkenet er bygget til å kunne fore hele gjestehuset, men det er sjeldent at gjestehuset er fullt. Khunde ligger utenfor veien til Mount Everest Basecamp, og går derfor glipp av den store turiststrømmen.
MAGNUS AAMO HOLTE

— Jeg tenker mye på fjellene. Om kveldene pleier jeg å ligge og se på bilder fra Khunde, sier han.

Geirr Vetti drømmer også ofte om de snødekte fjellene i Himalaya.

— Å dra til Khunde er som å dra tilbake i tid, til Norge på 1800-tallet. Det daglige arbeidet der er preget av årstiden og nødvendighet, og de lever i pakt med naturen, sier han.

Vetti sier han ser mange likhetstegn mellom livet i Khumbudalen og livet på Vestlandet for 150 år siden. På mange måter er det hans drømmesamfunn.

— Vi har mye å lære av sherpaene. De er flinke til å ta vare på de myke verdiene i samfunnet. Selv føler jeg at livet mitt er blitt bedre etter at jeg møtte dem. Jeg skulle bare ønske det hadde skjedd før.

I år har Vettis firma flere jobber enn noen gang. Han håper at han klarer å få over 20 sherpaer til Norge, det er det meste han har hatt. I Khunde har nesten alle familiene et medlem som har vært i Norge. På klessnorer henger det håndklær med motiv fra Geirangerfjorden. I Sonams bokhylle står norske bøker fra gamle venner.

— Hver morgen, når jeg ber til gudene, takker jeg dem for at vi får dra til Norge. Det har gjort godt for livene våre, og det vil gjøre godt for barnas liv og deres barn igjen, sier Sonam.

FARE FOR TURISTER: Yak-oksene er uvurderlig for sherpaene. I et landskap der hjulet er ubrukelig, er det yak-oksene som blir brukt til å bære tunge varer. Oksene kan bare leve over 3000 meter, ellers blir de overopphetet. Dyrene er lunefulle, og det har hendt flere ganger at de har dyttet turister utenfor stiene
MAGNUS AAMO HOLTE