— I verste fall finnes det individer som utsettes for tvang og utnyttelse uten at dette blir fanget opp av det offentlige, sier Synnøve Jahnsen. Hun forsker på menneskehandel og prostitusjon ved Politihøgskolen i Oslo.

Oslo har PRO-senteret som driver kontinuerlig kartlegging og oppfølging. I Stavanger sjekker Kirkens Bymisjon sexannonser hver eneste uke for å få kontakt med nye kvinner. I Bergen finnes det ingen tiltak som aktivt jobber opp mot kvinner som selger sex på innemarkedet.

Kunnskap om hvordan virksomheten organiseres er også begrenset, ifølge Synnøve Jahnsen.

— Det sier seg kanskje selv at det er vanskelig å telle sårbare populasjoner om man ikke samtidig tilbyr dem velferdstjenester. I tillegg trengs et apparat som kan bistå om man møter på personer i nød eller personer som er utsatt for alvorlige former for kriminalitet, sier forskeren.

Hun understreker at kommunen har en helt sentral rolle når det gjelder kunnskapen om prostitusjon, også de mer skjulte sidene.

— Engasjerte sosialarbeidere og forskningsmiljøer hjelper lite hvis slike prosjekter ikke har politisk støtte i kommunen. Det vil jeg påstå man ikke har i Bergen, sier Jahnsen.

Rumenere og russere

Ifølge evalueringen av sexkjøpsloven som kom i 2013, er det østeuropeiske kvinner som dominerer innemarkedet, også i Bergen. PRO-senteret antar at mange tilhører en organisert virksomhet der de fleste reiser fra sted til sted.

Dette samsvarer godt med erfaringene til Kristin Nordvik i Kirkens Bymisjon. Hun jobber i utgangspunktet med menneskehandel og prostitusjon gjennom tiltaket FRI, men er også en av få som har en viss kontakt med kvinner som selger sex innendørs i Bergen. I hovedsak er dette rumenske og russiske kvinner som får utdelt kondomer og glidemiddel, tilbud om legehjelp og veiledning.

Det siste året har hun fått merkbart færre henvendelser fra denne gruppen.

— Det bekymrer meg, sier Nordvik.

Hun ønsker seg flere ressurser til å kunne gå aktivt ut i miljøet.

— Jeg drømmer om å jobbe oppsøkende, men hvis vi skulle gjøre det i dag, ville det fortrengt annen viktig aktivitet. Langsiktig finansiering over tid er viktig for å kunne starte et slikt tiltak, sier Nordvik.

Færre oppsøker Utekontakten

Utekontakten har tidligere vært en sentral aktør i arbeidet med kvinner som selger sex i Bergen, også på innemarkedet. Ifølge leder Joachim Bjerkvik ble fokuset etter 2011 mer rettet direkte mot smittevern og menneskehandel.

— I dag begrenser vi hjelpen til råd og veiledning på gaten, utdeling av kondomer og voldsalarmer og hjelp til å komme i kontakt med helsetjenester. Å følge opp voksne prostituerte er noe vi ikke prioriterer. Får vi mistanke om at det er snakk om mindreårige eller mulige ofre for menneskehandel, iverksetter vi tiltak, sier Bjerkvik.

Utekontakten deler ut utstyr til cirka 40 kvinner hver måned, og flere av dem følges i løpet av året til legevakt, Kvinneklinikken eller Poliklinikk for seksuelt overførte infeksjoner.

— Utekontakten er først og fremst en forebyggende ungdomstjeneste. Kontakten med innemarkedet er svært begrenset, men noen av disse kvinnene oppsøker oss også for å få utdelt utstyr. Så lenge vi ikke har særtiltak som er rettet mot prostituerte kan vi ikke ha den samme oversikten som de har i Oslo, sier Bjerkvik.