— For hver arkitekt må det minst være en psykolog, en sosiolog og en prosjektleder. Hvis ikke går det galt, sier Skjæveland.

Han mener neglisjeringen av brukerne i planleggingen av nye bygg har skapt mange dårlige løsninger på arbeidsplasser.

Særlig trekker han frem Bergen kommune og Statsbygg som eksempler.

— En ser et mønster for disse der de bygger på en gammeldags måte. De lager et statisk romprogram basert på egne forestillinger om hva kunden trenger og bygger så på autopilot. Det er en betydelig arroganse blant noen av etatene hvor de ikke er bevisste på behovene for brukerne, eller lar være å kartlegge de fremtidige behov sier han.

- Dyrt å involvere brukere

Han mener byggherren i større grad må koble arkitekten til brukerne.

— Byggherren ser ofte på involvering av brukerne som pengesløsing. Arkitektens rolle er å ta vare på det estetiske og har ikke kompetanse på arbeidspsykologi og arbeidsprosesser. Om en ikke gjør noe for å sette brukerne i førersetet, har prosjektet lett for å bli utviklet og evaluert etter estetiske og fysiske kriterier.

Han trekker frem Framo Engineering sitt bygg i Bergen som eksempel på utfordringene.

— Det er prisbelønnet så det holder når det kommer til arkitektur, men det er nesten ikke mulig å temperere riktig. Glassfasadene gjør at det blir et veldig høyt energibruk for å kjøle ned og varme opp, og paradoksalt nok kan det føles veldig mørkt inne på grunn av de kraftige solavskjermingstiltakene.

Utdaterte kontorløsninger

Skjæveland mener også dagens løsninger for åpne kontorlandskap er utdaterte.

— Det er duket for et paradigmeskifte. Det handler om lydforstyrrelser og ensretting der løsningene ikke er tilpasset de enkelte. Vi ser ikke en utvikling tilbake til cellekontoret, men til mer varierte, avanserte og tilpassede samarbeidsmiljøer.

Han ser ingen motsetning mellom det estetiske og funksjonelle.

  • Det er fullt mulig med fine løsninger for å ha det godt. Da må arkitektene settes i kommunikasjon med brukerne, sier han.