Til redaksjonen i Bergens Tidende er det kommet tegninger fra en gruppe seksåringer i Bergen. Tegninger som vitner om at de på fjernsyn og i aviser har sett den skrekk og gru som ble skapt i New York og Washington.

Psykolog Magne Raundalen har i en årrekke arbeidet med barn som har opplevd grusomme handlinger, vold og terror. Gjennom UNICEF har han vært med i internasjonale programmer som skal bearbeide barnas inntrykk av krig, terror og massedrap.

Vi lar Magne Raundalen studere tegningene som er kommet til BT. En gjennomgang viser at barna forteller mye om død og brann — og at det er små strimer av håp i tegningene.

Forsker og skjønner

— Hvor mye skjønner for eksempel seksåringer av det som skjer når slike ufattelige tragedier inntreffer?

— Barn er forskere i denne alderen. Når foreldre leser aviser og ser nyheter på fjernsyn og det blir snakket og skrevet om det som skjer, skjønner barn ganske mye. Allerede for 25 år siden avdekket den finske psykologen Vappu Taippelle gjennom en spørreundersøkelse i barnehager at de små hadde fått med seg minst et par av de viktige sakene i nyhetsbildet. De små kjenner til temaene som er oppe i tiden, på åttitallet var for eksempel hiv/aids mye diskutert, og dette visste barna mye om. Jeg har selv gjort spørreundersøkelser i bergensskolen om forurensning, og barna hadde klare og begripelige oppfatninger av saken, sier Raundalen.

Foreldrene er eksperter

— Hvor viktig er egentlig foreldrene når de dramatiske tingene skjer?

— De er de viktigste personene i barnas liv. Barna tolker nyhetsbildet og hendelser ut fra sine foreldres reaksjoner. Barn kan ikke forestille seg at terroren i USA skjer langt borte, de ser på foreldrenes reaksjoner og tolker alt ut fra det. Det som er fjernt og ufarlig for oss, kan likevel bli nært og truende for de små. Derfor det er så viktig at foreldrene snakker med de små. Foreldrene er eksperter på sine barn og de må først og fremst bearbeide det kaoset som kan oppstå.

Raundalen advarer mot å tro at barna er i stand til å bearbeide slike ting ved å snakke om det seg imellom:

— Den myten avliver vi her og nå. De minste barna som ikke har utviklet begrep og språk for slike svære ting, får ikke hjelp av jevnaldrende. Barn driver veldig lite med selvhelende terapi. De er lite i stand til å hjelpe hverandre med å sette ord på de grusomme tingene de ser eller opplever. Vi voksne kan snakke om slike ting, bearbeide og sette det hele inn i en slags logikk. Voksne foreldre må inn på banen, snakke med dem, gå hele veien med dem og hjelpe dem å skape orden i kaoset.

Voksen uro skremmer

— Hva er det som skaper den største uroen hos barna?

— At vi voksne er ute av balanse, at vi er synlig opprørt og ute av oss. Når vi voksne reagerer sterkt, rystes fundamentet i barnas tilværelse.

— Skal vi ikke vise følelser?

— Selvfølgelig skal vi det. Men vi må ikke stoppe der, vi må vise at vi kan gjenopprette, bringe i orden og se fremover. Når man har vist sterke følelser som barna kan oppleve sterkt, skal man også vise at man har kontroll og at normaltilstanden er gjenopprettet. Snakk med barna om håpet, om hjelpearbeidet, om samholdet, støttekonserter og den internasjonale kampen mot terroren.

Under den verste atomangsten på åttitallet var det mange foreldre og barn som plantet et tre sammen, det var en god handling som ga håp i all angsten...

FOTOGRAFISK: Det ene flyet har truffet, og det andre er på vei inn i det andre bygget. På bakken løper folk vekk. Den unge tegneren har gjenskapt skrekksekundene i New York.
RØYKEN: Seksåringen har sett den svarte røyken og støvskyen og flammene inne i bygget.
SOLEN OG FLYET: Det var vakkert vær da terroren rammet New York. Flyet på vei mot tårnet.