LARS RUNE DEBES

Så skulle man tro at de unge guttene hadde fått nok av sjøen, tatt til vettet, og fått seg landfaste yrker. Sånn gikk det ikke, turen i 1952 inspirerte tydeligvis mange av deltakerne til å fortsette til sjøs. En av dem ga seg faktisk ikke før han endte som viseadmiral og Øverstkommanderende i Sør-Norge. Dessuten hadde han som første nordmann stillingen som Sjef for de allierte stridskreftene i Nord-Europa. Men mye sjø hadde rent under Statsraadens kjøl innen Bjørnar Kibsgaard nådde så langt.

Eventyret er nok kjent fra tidligere, ikke minst i Bergen, om de 167 guttungene som i 1952 la ut med «Statsraad Lehmkuhl» med selveste USA som mål. De skulle få besøke amerikapakkenes hjemland, stedet hvor Juicy Fruit tyggegummi og hermetisk ananas var like vanlig som kålrot og spekesild i etterkrigs-Norge. Og de kom dit, etter mer enn en måned til havs i hardt vær, med knalltøffe vakter og stadig snauere rasjoner med mat og vann.

Skrøpelige knær

Femti år etter fant Erling Taranger fra Torangsvåg i Austevoll ut at tiden var inne til å samle flest mulig av de gamle guttene til en ny seilas. Med konen Kirsten som assistent og sekretær fikk han med seg et tjuetall jubilanter på tokt i vesterled med Statsraaden i slutten av mai. Turen gikk til Orknøyene og Shetland, og sjelden har det vært så mange skrøpelige knær og forkalkede skuldre i en rigg. For opp og klatre skulle de, uansett hva bekymrede revmatologer og barnebarn måtte mene.

— Dette har jeg gjort før, sa Jan Henrik Haavardstun fra Laksevåg.

— Men i et litt annet tempo nå, den gangen for femti år siden føyk vi opp og ned i riggen nærmest som apekatter.

Verdens yngste matros

Ved landligge er det tillatt å ta seg en øl, og Kibsgaard, Taranger og Haavardstun mimrer over en pint på en pub på kaien i Kirkwall på Orknøyene.

— Flott å komme om bord igjen og sove i hengekøye på banjeren, synes Haavardstun med andakt i stemmen.

— Vel, det gikk greit etter hvert, men litt uvant i begynnelsen var det jo, kan Kibsgaard noe mer nøkternt rapportere.

Han er en svær kar, og alle som kjenner til hengekøyene om bord vet at der er det trangt. Da kan det nok komme godt med å ha tolv år bak seg på sjøen i marinen.

For øvrig har han ikke vært i riggen ennå, men forsikrer at opp skal han.

— Var dere redde den gangen for femti år siden da dere kom opp i forrykende uvær på amerikaturen?

— Det hadde vi ikke vett til. Vi trodde vel rett og slett det skulle være sånn. Dessuten var nok de fleste av oss ganske fortrolige med sjøen fra før, sier Taranger.

Nå er det nok ikke så mange som var så tidlig ute som Taranger. Som fjortenåring ble han konfirmert om søndagen og dro til sjøs dagen etter. Seksten år gammel ble han sannsynligvis verdens yngste matros. Etter vanlige regler skal man være minst 18 år og ha 36 måneders fartstid for å få denne graden. Taranger oppfylte ingen av disse kravene.

— Men jeg hadde jo gått en god skole på «Statsraad Lehmkuhl», så de stolte vel på meg. Dessuten var det egentlig en annen kar som skulle bli matros, men han ble stygt skadet i en ulykke, så dermed ble det meg.

Primitivt do

— Hva synes dere om Statsraaden nå i forhold til 1952?

— Det er jo en del forandringer. Blant annet er det gamle ankerspillet borte, og det er synd. Det var en flott opplevelse da 36 gutter hev anker til trekkspillakkompagnement og sang, sier Haavardstun.

— Men vi kan vel trygt si at de sanitære forholdene har utviklet seg i heldig retning, humrer Kibsgaard.

— Doen den gangen var rett og slett en planke som var montert over en renne på dekket. Her kunne det sitte opp til ti gutter og utføre sine forretninger samtidig, og produktene ble skylt ned langs rennen og i et rør rett over bord. Det var før miljøvern og Oddekalv var oppfunnet.

Langbord på Manhattan

Det kan vel hende det blir en øl til på karene denne kvelden, de er voksne gutter og har mye å snakke om. Som ankomsten til New York den gangen for femti år siden, da alle båter på havnen fløytet, og byens brannbåter hilste dem med vannkanonene.

— Da vi kom på land på Manhattan var det dekket et fantastisk langbord til oss. Det tømte vi på ti minutter. Kapteinen vår var så flau at han visste ikke hvor han skulle gjøre av seg, minnes Haavardstun.

— Men så hadde vi bare spist grått brød og ett slags pålegg om dagen den siste tiden før vi kom frem, minner Taranger ham på.

Og det var ikke akkurat ferskpresset juice de skylte ned frokosten med.

— Vi vasket en sildetønne, fylte den med vann, og hadde noe druesukker oppi. Så ble det hengt et blikkrus ved siden av, og det brukte vi alle sammen.

Men de tok ikke skrekken. Svært mange av guttungene valgte å fortsette på sjøen etter toktet med «Statsraad Lehmkuhl» for 50 år siden.

Det er en entusiastisk og robust gjeng som har funnet tilbake til skuten og hverandre et halvt århundre etter at de hadde sin første, nølende tur til topps i riggen.

ETTER FEMTI ÅR: Foran fra venstre: Leif Thorkildsen, Erling Taranger, Kjell Iversen, Johannes Tveit, Helmer Jørgensen, Ludvik Sleire, Dagfinn Liland, Arvid Frøyen, Per Gustav Grindevoll. Bak fra venstre: Steinar Skåsheim, Lyder Egil Svortevik, Birger Folkedal, Jan Henrik Haavardstun, Åsmund Martin Trellevik, Ingvald Ådland, Bjørnar Kibsgaard, Håvard Jordet, Bjørn Rogne, Jon Brekke, Arne Kåstad
FOTO: LARS RUNE DEBES