Og mange var de. Hele 6000. De kom fra BMV på Laksevåg og i Solheimsviken, fra Munck, Sabben, Frydenbø og alle de andre verksteds— og industribedriftene som fantes i bergensområdet midt på 70-tallet. Demonstrantene marsjerte under paroler med krav om økt realinntekt for yrkesaktive, mot prisstigning og mot moms på matvarer og for skatte- og avgiftslette.

Og seieren fulgte virkelig de som marsjerte under fanene og parolene den tidlige vårdagen 22. mars 1974. Demonstrasjonstoget i Bergen var så stort at det kunne ikke overses i Regjeringskvartalet.

Historisk tog

Toget kom til å påvirke historien i tiår fremover. Regjeringen forsto at tiltak måtte settes i verk for å endre den økonomiske politikken. Høsten etter kom den første Kleppepakken - oppkalt etter Per Kleppe.

Den legendariske finansministeren har i sin memoarbok «Kleppe-pakke» skrevet om hvilket inntrykk fagforeningsprotestene i Bergen gjorde.

— Å ja, det var stort å se det enorme folkehavet på Torgallmenningen, sier John Sakseide og Bjørn Lie.

De to fagforeningsveteranene som den gang satt i klubbledelsen på skipsverftet i Laksevåg og Solheimsviken, møttes i går til en mimrestund på Holbergstuen for å friske opp gamle minner.

— Vi visste vi hadde mobilisert godt, men vi hadde jo ikke drømt om at vi skulle bli så mange, sier Sakseide og legger til :

— Du skulle bare sett de to polisene som fulgte med for å se at alt gikk skikkelig for seg.

«Kan dokker ikkje telle dokker», spurte de da vi svingte inn på Torgallmenningen. Vi hadde på forhånd trodd det kunne komme mellom 500 og 1000 mennesker.

Kjente tillitsmenn

Det var tillitsmenn som kom til å prege fagbevegelsen i Bergen i flere tiår fremover som sto i spissen den solblanke marsdagen for 30 år siden.

Gunnar Andahl Pedersen som da var klubbleder på Munck, og som senere mange husker som LO-sekretær i Bergen, holdt appell fra en lastebil foran Sjømannsmonumentet.

Gunnar Simonsvik, som siden ble politisk rådgiver for finansminister Kleppe og toppolitiker for Arbeiderpartiet i bystyret i Bergen, var klubbleder på BMV Laksevåg. Han var selvsagt med i aksjonskomiteen.

Ifølge referatet fra BT var det den nå nylig pensjonerte forretningsføreren i Fellesforbundet, Steinar Eidsvik, som ønsket demonstrantene velkommen på Torgallmenningen.

Demonstrasjonen var ikke organisert over natten. Fagforeningslederne hadde gjort grundig forarbeid og var godt forberedt. Kravet om en annen økonomisk politikk var flere ganger reist på ymse vis med toppledelsen i LO og Arbeiderpartiet, som satt med regjeringsmakten.

Budskapet var fremført både for statsminister Trygve Bratteli og LO-leder Tor Aspengren ved flere anledninger. To korte politiske streiker var også blitt organisert.

Spent, men disiplinert

— Stemningen var nok litt spent blant oss. Politisk streik og demonstrasjonstog var jo ikke dagligdags, innrømmer Sakseide og Lie.

De to tillitsmennene husker at alle var innstilt på at det skulle være et disiplinert tog.

— Vi hadde varslet at toget og møtet skulle vare i to timer. Deretter skulle vi tilbake og jobbe. Derfor var det bare to appeller på Torgallmenningen. Gunnar Andahl Pedersen holdt den ene og jeg den andre, forteller Sakseide.

Verkstedarbeiderne kom i arbeidsklær, hjelm og kjeledress. Og de startet marsjen mot Torgallmenningen fra tre steder - fra Laksevåg, Solheimsviken og fra Munck i Møllendalsbakken.

— Vi inviterte også fire musikkorps. Men bare ett, musikkkorpset fra Sælen skole, stilte opp. Foreldrene sa nei ved de andre skolene. De ville visst ikke at barna deres skulle stille opp for noe som var politisk. Sånt tull, sier Sakseide og fnyser litt ved tanken den dag i dag.

Sakseide og Lie regner med at rundt halvparten av demonstrantene kan ha vært ansatte fra de streikende bedriftene.

Mange sluttet seg til

BT skrev dagen etter at en del husmødre sluttet seg til toget fra Laksevåg.

— Jo, det var mange som ville være med. Studenter fra Leninhøyden, blant annet. Og noen unge damer fra Kvinnefronten, forteller de to.

— Vi møttes her på forhånd. Eg sa blankt nei då eg såg parolene deres. Då fekk vi beskjed om at vi var nokken pingler til mannfolk, sier Sakseide, og ler så det høres over hele Holbergstuen mens han legger til:

— Men det var nokken greie damer. De er visst aktive ennå. De hender eg ser navnet deres i avisen.

Filosofen Arild Håland derimot nøyde seg med å se på.

— Nei, jeg går ikke under slike paroler, svarte han Arne Jakobsen. Han ropte fra toget at Håland burde gå i stedet for bare å se på. Han mente det måtte passe filosofen å gå under parolen «Vi trenger yrkesskoler, ikke flere universitetspalasser.»

John Sakseide og Bjørn Lie brenner fremdeles for fagbevegelsen og arbeidsfolks levekår.

I dag er det andre krav som teller. Selv synes de to veteranene at kravet om tjenestepensjon for alle er verdt både et og to demonstrasjonstog. Men nå jobber fagbevegelsen på andre måter.

— Nei, det går nok ikke å samle 6000 mennesker på Torgallmenningen igjen. Det eneste måtte være om EU-debatten begynte å røre på seg igjen, sier det to med et lurt flir.

UTLØSTE KLEPPEPAKKE: 6000 mennesker på Torgallmenningen protesterte mot prisstigning og moms på matvarer 22. mars 1974. Demonstrasjonen ble lagt merke til over hele landet og førte til at regjeringen Bratteli lanserte sin første Kleppepakke. <br/>ARKIVFOTO: KNUT STRAND