Angela Birgitte Solberg ble født i Tyskland i 1943. Da hun var fire år flyttet hun og moren tilbake til Norge. Hennes tyske far ble igjen i hjemlandet.

Slått og sparket

Først bodde hun noen år i Ølen sammen med moren og besteforeldrene.

– Jeg hadde det godt hjemme, og mange rundt meg var snille og forståelsesfulle. Men da jeg begynte på skole i Telavågen og seinere Hetlevik var det medelever som mobbet, slo og sparket meg. I starten forsto jeg jo ikke hvorfor jeg ble behandlet så dårlig, det var først da jeg ble eldre at jeg skjønte sammenhengen, forteller Solberg.

Hun er en av de 158 krigsbarna som var med på søksmålet mot staten.

I går fikk hun beskjeden hun hadde fryktet. Saken deres ble avvist av menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

– Dette er urettferdig og jeg er veldig skuffet selv om jeg var forberedt på at det kunne gå slik. Nå må vi ta det som kommer, men jeg tror ikke dette er endelig punktum, sier Solberg.

En trist dag

Krigsbarnas advokat Randi Hagen Spydevold synes det var trist å få kjennelsen fra Strasbourg.

– Jeg har snakket med noen av klientene mine. For dem er dette forferdelig og de er nedbrutte. Vi hadde et håp om at domstolen i Strasbourg ville se at dette var et brudd på menneskerettighetskonvensjonen, sier hun.

Det har vært en lang og tøff vei frem til avgjørelsen som falt i går. Mangelen på bevis har vært et sentralt punkt under hele rettsbehandlingen.

– Vi stilte svakere fordi vi manglet konkrete bevis. Nå har vi kjempet oss gjennom fire rettsinstanser uten å lykkes. Avgjørelsen i går er en endelig avslutning for saken i rettsapparatet, sier Spydevold.

Selv om slaget er tapt holder hun like fullt fast ved at staten har løpt fra ansvaret sitt.

– Staten hadde et overordnet ansvar om å bryte inn og stoppe overgrep som man visste pågikk. I tillegg hadde staten ansvar for å påvirke opinionen ved å si at overgrep mot krigsbarna ikke var akseptabelt. Dette ble ikke gjort, sier advokaten.