— Å, nei, det blåser.

Kadetten småhutrer, er sånn passe høy i hatten der han klatrer opp taustigen i masten. Han skal kreke seg ut på den tredje råen, en av flere runde stenger som er festet horisontalt til masten på skipet. Der skal han gi jernet og synge «What shall we do with the drunken sailor» slik at «Statsraad Lehmkuhl» ankommer sin kjære hjemhavn med style en gammel dronning verdig.

Riktig nok har de 60 kadettene trent på å entre rærene i masten mange ganger siden de forlot Bergen med kurs for Kapp Verde og USA 24. september. Til å begynne med bare opp til første nivå, så til neste før mastetoppen var erobret.

— Jeg er ikke glad i høyder, det var en stor utfordring for meg, men etter to uker var jeg på toppen 48 meter lenger oppe. Litt av et adrenalinkick, det ga meg mestringstro, sier Christian Stibolt (24) stolt.

1469 nautiske mil på 124 timer

Nå er kadettene ute på siste strekket av toktet. På Bradbenken venter kjærester, familier, venner. Fra Bergenhus festning drønner kanonene varmt velkommen. Og hvilket tokt er det ikke som nærmer seg slutten for den 298 fot lange skuten på 1500 tonn.

Det gikk nemlig unna over Atlanteren. På 124 timer tilbakela Vågens dronning 1469 nautiske mil. Skipssjef Lasse Hiis Bergh fra Sjøkrigsskolen sier han aldri har hørt om noen som har seilt så kjapt. Den gamle verdensrekorden var på 1437 nautiske mil fra 2009 - også den satt av Statsraaden.

— Ingen andre skuter har vært i nærheten, og jeg tviler på at noen vil slå oss, sier skipssjef Lasse Hiis Bergh.

LETTET BESTEMOR: Endelig er barnebarnet hjemme igjen. Mariell Halstensen hiver seg rett i armene på bestemor Bodil Ryland. Til venstre bestefar Kjartan Eikemo.
PAUL SIGVE AMUNDSEN

Men damen som fyller hundre år neste år kan skilte med flere meritter. Hun er det første skipet som har vunnet både Tall Ships Races og «The Boston Tea Pot Trophy» det samme året.

— Få gjemmesteder

— Jeg er så kry av henne, for at hun gjør det hun har lyst til. Men jeg er glad hun er kommet hjem.

Bodil Ryland tar et solid tak rundt barnebarnet Mariell Halstensen (23), gråter en liten skvett og gir henne en lang, god klem.

— Det har vært et eventyr, helt fantastisk, sier Mariell. - Selvfølgelig utfordrende til tider med så mange mennesker på en så liten skute. Det er få steder å gjemme seg bort.

23-åringen kunne lite om seiling og sjømannskap, men nå begynner det å sitte. Hun har lært mye om seg selv og sine sterke og svake sider.

— Nå er det bare å ta tak i de svake for å bli en bedre leder. Planen er å bli navigatør i Sjøforsvaret, forteller hun bestemt.

Grønn, grønnere ...

Sjøkrigsskolen leier Statsraaden hver høst. De fleste kadettene har liten eller ingen erfaring med seiling. De 60 kommer fra hele landet, er 22- 23 år, og satser på en karriere i Forsvaret som styrmenn, maskinister, våpenteknikere eller logistikkeksperter.

— Her lærer de sjømannskap, og vi fokuserer mye på lederskap. På sjøen ser vi hvor avhengige vi er av hverandre, at alle kan og gjør jobben sin. En viktig del av lederutdanningen, sier Hiis Bergh.

REDD FØRSTE GANGEN: - Om jeg var redd for å gå opp i masten første gangen? Å, ja - hvis ikke er du bare gal, sier Sigvald Schnitler (til v.) som venter på at Statsraaden skal klappe til kai sammen med Henrik Røiseland.
PAUL SIGVE AMUNDSEN

— Join the navy and see the world, sier Kristofer Hjeltnes (21). Han var helt grønn da han gikk om bord, og grønnere skulle han bli. Men etter tre-fire døgn var han kvitt sjøsyken, som de andre.

Stumpen, mersen

— Følg med, roper nestkommanderende kadettsjef Thomas Loddengaard. - Da vi øvde i morges, sa vi «God morgen, sjefen». Men for at vi ikke skal drite oss ut, må vi huske å si «God dag, sjefen», sier han og høster godmodig latter fra gjengen. Kadettene bytter på å være ledere under toktet, her skal alle få prøve seg.

Nå er det Loddengaard som dirigerer kadettene på plass i rærene, som har forskjellig navn. - Kom deg lenger ut på mersen, litt lenger til venstre der oppe i stumpen, nå nærmer det seg, kommanderer han muntert. Og gutter og jenter adlyder prompte.

— Vi er 101 om bord totalt, og nå er hundre og ett ute, flirer Jarle Flatebø, sivil kaptein på toktet. Det har han vært mange ganger før når han ikke er kaptein på cruiseskip rundt om i verden.

— På sjøen lærer de unge ydmyket, det er jo blitt et fremmedord i det norske språk. Det handler om respekt for seg selv, kolleger, skip, vær og vind. Jo mer vi oppdager at vi er en del av naturen, jo bedre får vi det. Å kjempe imot, er forferdelig slitsomt, sier han filosofisk.

- En ære

Orlogsflagg og kommandovimpel er firet, handelsflagget er heist og vaier dovent akter på Vågens dronning. Kadettene står i stram givakt på kaien og synger «And it's time for us to leave her. The voyage's done».

Skipssjef Lasse Hiis Bergh stiller seg opp foran åtte rekker med kadetter.

— Takk for en flott seilas. Dere har vært utrolig flinke. Det har vært en ære å være sjefen deres.