— Husker dere Eva som satt på småbollene i en hel skoletime før hun spiste dem? Hun elsket dem sånn flattrykte.

— Husker dere da vi syklet rundt Sørlandet sommeren 1936? Den turen kom på 75 kroner.

— Husker dere da jeg ble båret fra Kalfaret til skolen av en politimann, på grunn av oversvømmelse?

— Husker dere den gangen vi spiste opp et helt pepperkakehus?

— Husker dere hvor høflige vi jenter var? Vi neiet til og med når vi syklet. Hipset på oss.

«Husker dere»

Det blir mye fornøyelig «husker dere» når jentene fra pikeklubben anno 1926 møtes over en lett lunsj, halvannet glass hvitvin og en stabel fotominner i svart-hvitt.

— Pikeklubber er jo like bergensk som buekorps, slår Helene Grieg Shetelig (87) fast, hun er dagens vertinne.

Damene har kjent hverandre siden første skoledag hos frøken Mjelde på Nygård skole.

Noen av dem allerede fra frøken Fleischers barnehage i Kalfarveien.

— Vi klubbvenninner møttes én gang i uken, presis klokken fem, forteller Johanne Henrikke Frich (87), født Thorstensen, men bare Pipp blant venninner.

— Vi spiste boller, drakk kakao og kledde av og på dukkene våre, husker Helene Sandberg Aall (86).

— Og vi laget et skuespill som vel aldri ble ferdig, mener Helene Grieg.

— Jo visst ble det ferdig, justerer de to andre. Og fremført som opera.

Kald ørret og Keith Jarrett

Bjørnafjorden ligger maiblank og smiskende nedenfor sommerhuset til Helene Grieg, et par stenkast fra Solstrand Hotel. Venninnene har beundret hagens syriner, roser og linnea. Innendørs surrer Keith Jarrett på cd-spilleren. På spisebordet er det dekket til mimrestund rundt kald ørret og salat.

— For meg er det det som var somer det viktige i vennskapet, det gir trygghet, sier Helene Grieg - de to andre nikker samtykkende.

Klubben deres ble sementert samme året som Roald Amundsen fløy over Nordpolen.

Men bare dukkehus-idyll var det ikke. Som da Helene Grieg som den første av dem begynte å gå på kino med gutter. Da ble hun skjøvet ut i kulden.

— Du fikk så mange venner, sier Johanne, mens ørreten går rundt for andre gang.

Men verken hun eller Helene Aall vil være med på at venninnen fikk en kald skulder på grunn av guttene. De hadde følt det litt motsatt.

Kronstad var Australia

Navnene på dem som var med fra starten, men som ikke lenger lever, blir ofte nevnt i samtalen. Ann Sofi Schou Hansen og Lise Landmark von Krogh er to av dem.

— De fleste av oss bodde på Kalfaret, bortsett fra Lise, hun bodde på Kronstad. Det kunne like godt vært Australia, syntes Helene Grieg.

Selv har hun bodd i Danmark fra tidlig på 1950-tallet og har av den grunn vært ujevnt til stede i klubben.

— Men det viktige er jo at vi alle føler at de andre alltid er der. Det er alle enige om.

Opp fra håndvesken trekker Johanne en håndfull små papirdukker som Lise Landmark klippet i tidlige klubbår.

— Næææ, har du tatt vare på disse, de var da bedårende, synes begge Helene'ne.

Så kommer kaffen og gamle fotoalbum på bordet. Et klassebilde anno 1930-årene plukkes frem.

— Der er jo Pipp! Og der er Helene! Jentene på bildet fra ca 1935 smiler til verden og fotografen.

Det gjør de fremdeles.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende

KLUBBVENNINNER: I mer enn 80 år har de hatt «pikeklubb», og fremdeles møtes de til klubbdager. Fra venstre Helene Grieg, Johanne Frich og Helene Sandberg Aall.
Bergens Tidende
PAPIRDUKKER: Disse papirdukkene ble tegnet og klippet av klubbmedlem Lise Landmark von Krogh i 1930-årene.
Bergens Tidende
PÅ SKOLEN: Et klassebilde fra middelskolen på Bergen Katedralskole, ca 1935. Helene Grieg Shetelig sitter på lærerens venstre side, mens Helene Sandberg Aall og Johanne Frich sitter fra venstre i første rekke.
BEUNDRER HAGEN: Klubben tar en tur utendørs for å nyte hagen til vertinne Helene Grieg (t. h.) ved Solstrand på Os. I midten Helene Sandberg Aall og til venstre Johanne Frich.
Bergens Tidende