På kjøkkenet i krypten under St. Paul Kirke fyller Virginia Capati store fat med filippinsk mat. Hun bærer svinekjøtt med nudler, ris, bønner og grillet svineribbe inn på langbordet. Hun ber medlemmene i det filippinske kirkekoret forsyne seg.

Bare de faste korøvingene går sin gang nå. Den forrige øvingen begynte med en middag. Midt i måltidet bestemte dirigenten at det var bedre bare å snakke sammen enn å synge denne kvelden.

Alle de vanlige sammenkomstene er avlyst inntil videre. De store festene må vente, karaokesangen har stilnet. Den planlagde Valentin-festen ble det ingenting av.

Virginia har nylig hatt bursdag. Hennes mann Alberto har dessuten fylt femti. Vanligvis benytter byens filippinere enhver slik anledning til å samles til fest. Ved runde dager inviterer gjerne jubilanten 150 gjester til et leid lokale. Ved andre jubileum kommer gjestene ubedt på besøk med medbrakt mat. Og har de lyst til å samles, trengs slett ingen spesiell anledning.

— Vi sørger fremdeles over våre landsmenn på «Rocknes». Vi ønsker ikke å holde store selskaper nå, vi er preget av det tragiske som har skjedd. Men i stedet for de vanlige festene har jeg invitert koret på middag, sier Virginia.

Dagen før sto hun hjemme på kjøkkenet i Vilhelm Bjerknesvei og tilberedte maten. Mange store gryter er transportert ned hit til krypten.

Lagde mat til pårørende

Da de pårørende kom fra Filippinene til Bergen i anledning forliset, lagde Virginia og flere andre filippinsk mat som de leverte på Hotel Terminus. Etter noen dager begynte de å lære opp kokkene på hotellet i filippinsk matkunst.

Kirkekoret sang for de pårørende under messen i St. Paul kirke. Andre viste sin omtanke for sine sørgende landsmenn på andre måter. Det er viktig for filippinerne å få delta når landsmenn sørger. Et begravelsesfølge i hjemlandet er et folkerikt opptog. Alle vil vise sin medfølelse. Selv om de ikke kjenner den døde eller familien hans.

Når det ikke var fysisk mulig å slippe alle til sammen med de etterlatte denne gangen, ble noen skuffet og misfornøyd.

Også de pårørende var skuffet over mye da de kom til Bergen, forteller Paolo Dagangon, han er katolsk filippinsk prest bosatt i Molde, men var i Bergen for å møte overlevende og pårørende i dagene etter ulykken.

— Vi brukte mye tid på å forklare hvordan ting fungerer her i Norge. På Filippinene er den vanlig at alle som kan, deltar i redningsaksjonen når et skip har forlist. På Filippinene er det alltid de pårørende som selv identifiserer de døde. Det var vanskelig her, og mange kunne ikke forstå hvorfor de ikke kunne få se sine døde. Vi måtte forklare på nytt og på nytt, etter hvert økte forståelsen og da de pårørende reiste hjem, tror jeg de gjorde det med et mye lettere hjerte, sier presten.

Både han og Per Inge Hjertaker som representerte rederiet Jebsens, sier nå i ettertid at den filippinske foreningen gjorde en uvurderlig innsats i forbindelse med ulykken.

— Uten denne fantastiske støtten ville det ikke vært mulig å hjelpe de overlevende og pårørende slik vi nå kunne. Filippinerne i Bergen satte oss i stand til å ivareta på en helt annen måte enn vi ellers ville greid, sier Hjertaker.

Korøving hver fredag

Her nede i krypten møtes det filippinske menighetskoret hver fredag kveld. Når noen har bursdag øver de hjemme hos jubilanten. Som regel spises og drikkes det.

Den katolske kirkens engelske kor øver her hver søndag kveld, etter messen. Også dette koret er dominert av filippinere.

— Min mann sier alltid at han gleder seg til fredag, for da kan vi le. Vi filippinere ler mye, vi er vanligvis glade, vi synger karaoke og har mye moro sammen. Det gode samholdet har vi nytte av når vi blir rammet av sorgen, slik som nå, sier Virginia.

Rundt bordet sitter ni kvinner, to jenter, fire filippinske menn og en nordmann. Alle reiser seg, stående leser de høyt for maten i kor.

— Evening, sier alle til slutt. Så synger de bursdagssangen for Virginia.

Fem av kvinnene er gift med norske menn, de snakker norsk og de fleste har norsk statsborgerskap. En av mennene er den filippinske visekonsulen, som vanligvis er stasjonert i Stockholm og som er i Bergen i forbindelse med forliset.

— Når han kommer hit, tar vi oss selvfølgelig av han, sier Virginia.

Rodrigo Espirito, musikklærer fra Filippinene, er korleder og dirigent. En ung filippinsk mann spiller keyboard til koret.

Alle har mye på hjertet. Mange har spørsmål og synspunkt de vil diskutere med visekonsulen. Ved anledninger som dette snakker filippinerne tagalog, nasjonalspråket deres. Noen foretrekker å snakke engelsk, og midt inne i den filippinske ordflommen høres ofte noen engelske ord. De som er her i kveld, snakker fem forskjellige filippinske dialekter. Når de bruker disse, forstår de hverandre ikke.

Størsteparten kvinner

Det bor kanskje mer enn 1000 filippinere i Bergen, ingen vet nøyaktig hvor mange. Halvparten av dem er med i den filippinske foreningen. Mer enn 80 prosent av filippinerne i Norge er kvinner. Nesten halvparten av disse innvandrerkvinnene har høyere utdanning. Utdanningsnivået blant filippinske kvinner i Norge er høyere enn blant norske kvinner i samme aldersgrupper.

Mange får brukt utdanningen sin som sykepleiere eller på andre områder innen helsetjenesten, svært mange jobber på Haukeland universitetssykehus. Men det finnes også sivilingeniører fra Filippinene som jobber som stuepiker i Bergen - og minst en veterinær arbeider som renholder. Det finnes en gruppe unge au-pairer fra Filippinene i Norge.

De fleste filippinske innvandrerkvinnene kommer for å gifte seg med en norsk mann, noen kommer sammen med en mann fra hjemlandet, noen kommer til Norge alene fordi de har fått jobb her.

Virginia øser rismeldessert opp i store plastglass. En blanding av rismel, kokosnøtt, kokosmelk, blåpotet og sukker.

— Nå må dere spise, sier hun. Omsorgsfullt.

FILIPPINSK-ISLANDSK: Familien Sveinsson føler seg mest hjemme på Island og Filippinene. Fra venstre: Marta, Svein, Amy, Helgi, Anna og Vicky.<p/>FOTO: KNUT STRAND