TOR KRISTIANSEN

— Hver dråpe tran ble tatt vare på. Oksehalen ble brukt fordi den hadde spesielt god sugeevne, forteller Marco Trebbi, direktør for Det Hanseatiske Museum i Bergen. Han er glad for at denne spesielle oksehalen er tatt vare på. Håndtaket er helt innsatt med tran.

Oksehalen er fra 1800-tallet. Bergen var lenge en viktig eksporthavn for tran. Holland var særlig et stort marked. Men her var det ikke først og fremst helsebringende dråper det var snakk om. Det var tran brukt som lysolje. Om natten vandret utvalgte folk omkring og fylte tran på byens lamper. Tranen falt imidlertid ut som lysolje når parafinen kom.

— Jeg tror tranen må ha stinket forferdelig, sier Marco Trebbi. Tranen ble også brukt til å gjøre skinnstakken vannavstøtende. Dermed satte tranlukten sitt preg på byen.

Fortsatt river en duft i nesen når vi vandrer inn i Det Hanseatiske Museum. Men nå er det ikke lenger tran, men tørrfisk vi kjenner duften av. Museet har flere hauger tørrfisk i sine lokaler. Og her er det slett ikke snakk om tørrfisk fra forrige århundre. Tørrfisken er nesten så god som ny og skiftes ikke ut et par ganger i året.

Gjennom årene har det vært handlet mye tørrfisk her. Første etasje i Det Hanseatiske Museum var en gang lager og ekspedisjon for tørrfisk. Kjøpmann Johan Wilhelm Wiberg var den siste som handlet med tørrfisk i Finnegården. Da virksomheten dabbet av, samlet han alt av historisk interesse både i egen og andres gårder. Museet, som ble åpnet i 1872, er et av byens mest besøkte turistmål.