Utenfor det røde rekkehuset på Sandsli, på den lille grønne plenen, er det rene eventyrstemningen med hvite gipsfigurer hvor du enn snur deg. Ved inngangsdøren står en hvitmalt benk. På veggen bak henger et sandblåst bilde av Byporten.

— Det lå i bosset. På toppen av en container. Jeg stoppet og kikket. Jaggu var han hel! Det var oppe på Golanhøyden, på Høyden med Universitetet. Noen amerikanere som rehabiliterte og hadde kastet den, forteller Einar Olsen.

67-åringen har tatt vare på gamle ting i snart førti år nå. Før han ble pensjonist, var Einar Olsen murer. Han monterte og reparerte ildsteder og var mye på farten.

— Skulle jeg sette opp en peis, måtte jeg sjekke skorsteinen fra loft til kjeller, og da hadde jeg øynene med meg. Så jeg en gammel tine som stod bortglemt på loftet, spurte jeg gjerne de som eide den om det var noe de skulle ta vare på eller om de ville selge den. Når jeg viste dem gjenstanden, fikk jeg som oftest til svar at «det gamle dritet der kan du bare ta med deg», forteller han.

I stuen står et vakkert skap i valnøtt, som er reddet fra søppelet. I reolen har pene porselenskanner fått plass, de er funnet på fyllingen. I vinduskarmen står en nydelig, gammel blomsterkrukke som også var kastet.

På peishyllen troner Nordnæsgutten i bly og sink.

— Det var en kjerring som kom fra Sverige og skulle ta hånd om et dødsbo. Jeg sa til henne at hvis hun fant en gammel sixpence eller noe sånt, ville jeg gjerne ha den. Hun skulle hive Nordnæsgutten!

— Hvis jeg ikke hadde vært i hon, hadde han gått i bosset, sier Einar Olsen, tydelig rystet fremdeles. Som Nordnæsgutt vet han å sette pris på klenodiet.

På loftet har han en liten stue som er stappfull av ting og tang som ville ha endt i søppelet, hvis det ikke hadde vært for Einar.

En nydelig, blå rosemalt tine fra 1861 plukket han opp fra en container på gjenbruksstasjonen i Møllendalsveien for et par år siden.

En smør-amber som trolig er fra 1700-tallet fant han i en bod i Sandviken for tretti år siden. Rokokkosofaen med rød plysj og et gammel treskap tok Einar vare på da et gamlehjem på Nygård skiftet ut møblene. Loftstuen rommer gamle stoler med vakre utskjæringer. Pene bord med flotte løveføtter. Gamle redskaper. Symaskin fra 1870-1880-tallet. Rosemalte skrin. Krølltang av jern og et strykejern til å stryke skjortesnipper. Melkeflasker. Og en innrammet orientering om hvordan man bør forholde seg i tilfluktsrom.

1. Sitt stille, hold humøret oppe.

2. Bruk av bart lys eller petroleumslamper bør unngås. Tobaksrøking er strengt forbudt.

3. Gå ikke fra tilfluktsrommet før ansvarshavende sier fra.

Einar setter på en litt sprakende 78-plate med melodien «Hør min sang Violetta». Den fine salonggramofonen fikk han av en dame mot å gjøre en gratis jobb for henne.

— Jeg begynte å samle da jeg var tretti år. Før hadde jeg også vært slik at jeg kunne slå ting i stykker, men en dag var det noe som snudde i meg. Det var et gammelt ektepar som skulle flytte til Nattland, og huset deres på Nordnes skulle rives. Alt det gamle ville de ikke ha med seg. Skap, kister, tiner og lamper stod igjen. «Du må bare ta vare på det hvis du vil ha det,» sa de til meg. Slik begynte det. Jeg samler på ting som du ikke kan kjøpe hos Berstad eller Wallendahl. Men jeg er ikke sjokkert over hva folk hiver. Det er bare sånn det er, sier Einar Olsen.

I stuen på loftet henger fine, gamle familiebilder som han har funnet på søppelhaugen. På et lite settebord ligger en bunke gamle blader. «Hjemmet. Damernes blad. Utkommer i Kristiania hver torsdag. 15. juni 1916.» Oppslaget på førstesiden den dagen var et stort bilde av John D. Rockefeller og søn.

Et fotografi av kong Haakon, dronning Maud og lille kronprins Olav henger innrammet på veggen. Einar har også en saks med inngraveringen «dronning Maud» og et lite portrett av dronningen. Alt er funnet i søppelet.

- Jeg kommer nok aldri til å gi meg med å samle, jeg har fått det inn i blodet. En gang opplevde jeg at noen kastet et helt kjøkken som bare var tre år gammelt, det synes jeg er litt gale. Ved har jeg aldri kjøpt, jeg finner så mye på gjenbruksstasjonen i Møllendalsveien at vi klarer oss. Når jeg henter et nytt lass ved, tar jeg meg en kikk i tilfelle det skulle være noe. Jeg spør alltid om det er greit at jeg forsyner meg. Finner jeg noe, vasker og pusser jeg det. For å være ærlig, så er jeg nok litt for heisen. Det blir mye gammelt, konstaterer Einar Olsen ettertenksomt. Det er nok konemor helt enig i.

Einar Olsen finner skatter der andre bare ser boss. Loftstuen hans er full av godbiter som han har funnet i søppelet.
Foto: Marita Aarekol