Det er barnetv-tid og Egil (5), Hugo (7) og Benjamin (7) får stuen for seg selv. Natalie på 3½ er litt redd for de store guttene og får sitte med tegnesaker ved kjøkkenbordet, der mødrene samles rundt stearinlys, tekopper og et krusifiks for å be.

Men dørene står åpne, og gutteleken og tv-en høres inn på kjøkkenet der en metodist, to katolikker og en mor fra Kristent Fellesskap stemmer i på salmemelodien «Jeg folder mine hender små», med spede stemmer, som så blir mer kraftfulle og trygge:

_For alle barn som ikke har en seng å sove i,

Som ikke får så mye mat og hjelp og stell som vi.

For alle barn som mistet har en mor, en far, en bror.

Og mest for alle barn på jord som ingen vet hvor bor._

For barn i blokken

Små bønnebøker på fransk, spansk, og engelsk ligger på bordet. Boken «Mothers Prayers» finnes nå på en rekke språk, og det er like før den også skal trykkes på norsk. Inntil videre bruker den norske bønnegruppen kopierte bønneark. Her er faste bønner og sanger; bønner som inviterer Den Hellige Ånd til å rettlede samlingen, bønn om tilgivelse, om samhold, beskyttelse, og takkebønn for det å være mor. Mødrene ber deretter for egne barn, for andres barn, for barn i blokken, for to barn som skal flytte, for et barn som har mistet moren sin, for barna som er rammet av raset på Hatlestad.

Mange navn nevnes. Det bes for lærerne og damene på SFO. Om godt humør og styrke.

I bakgrunnen hører vi leken, som har forflyttet seg til gutterommet, der det diskuteres «skytepanger» og bilkøer.

— Etter at vi begynte med dette, har jeg fått flere «følere». På hvilke barn som trenger bønn, som trenger et menneske som ser dem, sier Annette Furnes (34).

Runden kommer til Tambudzai Kanhema, som ber for tenåringssønnen sin og 3-åringen Natalie, som spisser fargeblyanten, og ser varmt på moren når navnet hennes blir nevnt.

— Det er utrolig fint å få være med. Det ble en veldig opptur for meg å møte Anne, Annette og Tambu, sier Sunniva Kristiansen (27), mor til Miriam på to år.

— Jeg svevde litt før og etter jeg skulle være med første gangen. Det var så godt å vite at jeg kan komme hit, få møte andre mødre som også vil be for barna. Dette er en liten oase en gang i måneden, sier hun.

Startet i England

«Mothers Prayers» startet i Kent i England for ti år siden. Veronica Williams som startet den første bønnegruppen, ante ingen ting om at det skulle bli en verdensomspennende bevegelse, spredd til 80 land med tusenvis av grupper. Nå er det blitt så stort at det er opprettet et senter i Seven Oaks i Kent, der det holdes konferanser og støttende arbeid for bønnegruppene rundt om i verden. Jevnlig sendes det ut nyhetsbrev.

— Det er en gripende historie. «Mothers Prayers» har nesten spredd seg ved tilfeldigheter, og i enkelte land har det tatt helt av. Jeg tror mange kvinner kjenner et enormt behov for å be for barna. Det er så godt å gi de fra seg til Gud, stole på at han vil hjelpe oss. Jeg kjenner selv hvordan jeg kan lene meg tilbake, sier Anne Samuelsen (40).

Det er hun som har brakt ideen til Norge og som fungerer som koordinator og veileder for gruppene som startes her hjemme. I Bergen er nå tre grupper i bønn; på Landås, i Eidsvåg og i Fana.

Anne Samuelsen har stridd med syke barn og besøkte fransiskaner-eremitten sister Rosalie i England. Hun trengte sjelesorg og bønn. Det var denne nonnen som ga Anne en klar oppfordring om å starte «Mothers Prayers» i Norge.

  • Egentlig ble jeg ganske irritert på henne. Jeg syntes jeg dro så mange lass, og hadde absolutt ikke lyst til å administrere dette. Men nå tenker jeg at det bare er en utrolig fin gave, sier Anne, som gjentatte ganger har kjent bønnens makt.

Hun kom tilbake fra England for et år siden, og visste ikke helt hvordan hun skulle starte arbeidet. På Kanonhaugen på Landås møtte hun Annette når de gjentatte ganger kom slitne og slepte på ungene sine til lekeplassen. En dag luftet Anne tankene sine for Annette og så var de i gang. Dermed var de en fra Den katolske kirke og en fra Kristent Fellesskap.

Økumenisk arbeid

— Fordi vi tilhører forskjellige kirkesamfunn deler vi ikke nattverdsbord. Derfor er vi ekstra glade for å kunne dele bønn. Det er fint å kunne fokusere på det vi har felles. Det er også en enorm trygghet å vite at vi er flere som synes det er viktig å be, sier Annette Furnes.

Annette hadde en farmor som ba for henne. Hun husker som liten at det var en utrolig trygghet å vite at det er en som ber for deg.

— Jeg er sikker på at det fantes en del slike bestemødre, men jeg tror dessverre det blir færre av dem. Nå er farmor dement, det er ikke lett å vite hva som skjer på innsiden. Derfor føler jeg veldig sterkt at nå må jeg be, sier hun.

Mens Anne har slitt med syke barn, har Sunniva møtt færre prøvelser i sitt to år lange liv som mor.

— Jeg føler likevel at det er viktig å be; det er alltid behov for å legge barnet i Guds hender. Alle bekymrer seg vel mer eller mindre, hvordan verden vil bli, hvordan barnet vil få det, på skolen, med venner. Det er fantastisk å få tro at man ikke er alene om fremtiden, sier Sunniva og legger til: - Men dette med bønn har vært litt vanskelig for meg å skjønne. Jeg har lurt på om Gud virkelig trenger at vi ber for barna? Han ser jo alle, sier Sunniva.

Dette har de snakket om i gruppen.

— Vi har kommet frem til at Gud er avhengig av at vi åpner oss for at han kan få slippe til. Jo mer åpne vi er, jo mer kan han handle, mener Anne Samuelsen.

BØNNEHEFTET: Inntil videre bruker den norske bønnegruppen kopierte bønneark. Men krusifikset er på plass.
TROND J. HANSEN
DEL AV VERDENSBEVEGELSE: Det var katolske mødre som startet «Mothers Prayers» i England for ti år siden, men ideen har spredd seg til alle kirkesamfunn. På Landås møtes f.v. Tambudzai Kanhema, Annette Furnes, Sunniva Kristiansen og Anne Samuelsen en gang i måneden i bønn for barna sine.
Trond J. Hansen