På 1980-tallet hadde bydelen 60 prosent av alle husbråk-sakene til bergenspolitiet. Barnevernet ble varslet av politi og skoler om alvorlige saker — ofte uten at noe skjedde.

30 år senere forteller flere personer om et hjelpetilbud i krise.

— Det var mye forsømmelse på den tiden, sier Tore Salvesen, som i dag er sjef for Bergen vest politistasjon.

— Nesten ingenting fungerte. Vi hadde aldri nubbesjans til å ta tak i alle familiene med overgrep og vold. Det var rapporter om alvorlig omsorgssvikt som vi aldri klarte å følge opp, sier Johan L. Olsen.

Han var administrasjonssjef for avdeling for helse og sosial for Loddefjord fra 1990-1997.

Ble boende hjemme

I helgen fortalte BT historien om søskenparet Janne Mai og Ronny Lothe Eliassen. De to ble utsatt for grov omsorgssvikt i oppveksten. På 1980-tallet fikk Loddefjord sosialkontor først bekymringsmeldinger om vanskjøtsel — siden også om overgrep.

Likevel ble barna boende hjemme.

Fortellingene til noen av dem som jobbet tett mot de mest vanskeligstilte familiene i bydelen, viser at de to ikke var alene.

Salvesen sier deres fortelling fikk ham til å tenke tilbake på lignende leiligheter han besøkte. Møkkete og illeluktende. Særlig Vadmyra og Loddefjordveien var ille.

1988: Midt i blokkbebyggelsen møttes ungdommer på kveldstid, her i 1988. Ungdommene fortalte BT at det kanskje var litt øl, vin og sprit - men understreket at det ikke var snakk om narkotika. ARKIVFOTO: ØRJAN DEISZ
Ørjan Deisz

— Der var det en periode texas-tilstander, sier Salvesen.

Han husker flere episoder:

Politiet ble varslet om barn i 4-5-årsalderen som lekte i gaten rundt midnatt. Politiet kjørte dem hjem. Foreldrene ble forbannet fordi politiet vekket dem. De sov ut rusen, og mente barna klarte seg selv helt fint.

En horekunde hadde blitt brysom, og politiet rykket ut til kvinnens leilighet. Der fant de en gutt på syv og en jente på ti år som gjorde lekser.

— Begge barna var fullstendig døde i blikket. Jeg husker det godt, for ungenes rom var ekstremt ryddige. Resten av leiligheten så bombet ut. Ungene hadde ryddet, det virket som om det var deres måte å takle kaoset, forteller Salvesen.

— Vi kjørte dem til et avlastningshjem og varslet barnevernet, men ungene ble boende hjemme.

Vokste opp med vold og rus

Noen av barna politiet møtte i leilighetene, møter de nå som voksne rusmisbrukere. Salvesen sier at de ofte meldte fra om uholdbare forhold for barn.

— Det verste var når vi kom inn i hjem med husbråk, og ungene var tilsynelatende uberørte og rolige. Da gikk alarmen vår, for vi forsto at de var vant til det. De hadde vokst opp med vold og rus, sier han.

Den store mengden sosial­klienter i bydelen kan forklare noe av hvorfor familien Eliassen og andre ikke fikk hjelp, mener tidligere helse- og sosialsjef i Loddefjord, Johan L. Olsen.

Bemanningssituasjonen var kritisk, og saksbehandlerne på jobb var «så til de grader overarbeidet».

Prioriterte pengene

— Det medførte at vi prioriterte å få utbetalt sosialstønad i tide. Vi hadde ikke tid til å hjelpe vanskeligstilte familier med andre ting, sier Olsen.

Da han begynte på Loddefjord sosialkontor i 1989, så han en organisasjon i krise. Flere ledere hadde sagt opp. Ansatte var sykmeldt.

— Hele sosialkontoret brøt sammen i 1989. Det førte til en kollaps i sosialhjelpen i Loddefjord. Noe målrettet barnevernsarbeid klarte vi nok ikke i særlig grad. Ikke når arbeidsmengden var så stor. Det var mange saker av alvorligste sort, sier han.

Inge Ekerhovds jobb var å besøke familier der det var satt inn hjelpe­tiltak.

— Sosialkontoret fikk svært mange bekymringsmeldinger man ikke hadde kapasitet til å jobbe med. Belastningen på sosialkontoret var rett og slett for stor, sier Ekerhovd, som var hjemkonsulent i perioden 1986-89.

I dag er han oppvekstrådgiver i Sund. Det mest alvorlige, tenker han i dag, var mengden av barn som levde i det han kaller «en fornedrende omsorgssituasjon».

— Vi fant små unger som hadde levd alene i sin egen urin og avføring. Barn som levde uten noen personlig hygie­ne, uten forutsigbar voksenkontakt, sier Ekerhovd.

- Hva skulle til for at dere dro hjem til en familie og ringte på døren?

1979: Loddefjord lensmannskontor er ute på patrulje i det som er en av «de nye bydelene» i Loddefjord Nord. Mange vanskeligstilte fikk tilbud om bolig i bydelen. ARKIVFOTO: ARNE NILSEN
Arne Nilsen

— Det var ofte familier med store sosiale og sammensatte vansker: svak økonomi, rus, psykiatri og manglende omsorg. Dette dreide seg ofte om at vi hadde konstatert at barna ikke hadde adekvat utvikling.

Samtidig, forteller Ekerhovd, kunne en familie få besøk flere ganger i uken av sosialkontoret når de først fikk hjelp.

— Det betyr at noen få familier fikk hjelp, mens veldig mange ikke fikk.

Avviser kaos

Kåre Berge var sosialsjef i Loddefjord 1986-1989. Han sier arbeidsmengden var stor, men avviser at det var snakk om kaos i hans periode.

— Det var et belastet kontor, og vi var på hælene hele veien. Men jeg mener vi gjorde mye bra med de midlene vi hadde. Vi grep inn i mange saker, og plasserte flere barn i fosterhjem, sier Berge.

Han forteller at han overtok et underbemannet sosialkontor, og at han jobbet med å skaffe mer midler.

— Da jeg ble bedt om å overta, var det kaos. Det var tunge tilstander der ute. Vi gjennomførte en flytting og omorganisering som ga bedre arbeidsforhold, sier han.

Etter tre år som sosialsjef valgte Berge å slutte i 1989.

— Jeg så arbeidsforhold som ikke var levelig over lang tid, sier han.

Les den rystende historien: