STORT, RUNDT hode og store hender. Stive knær og flatt hår og en umiskjennelig kroppslukt av bensin og lær. En fantastisk gripeevne i høye hastigheter. Kan sitte stille i lange perioder. Høyt verdsatt av hannen, og gjerne misunt av andre hunner.

En gang var denne skapningen å se overalt. Nå er det ikke lenger så lett å få et glimt av dem.

Er eksosrypen på listen over truede arter?

LUKTE BENSIN og lær og olje.

Å være eksosrype var stas. Kanskje mest stas av alt — i hvert fall på gymnaset. Ingenting var så tøft som å ha type med motorsykkel.

Komme bærende på en hjelm, med svære hansker oppi. Klage over oljeflekker på buksen, men egentlig bare for å briefe. Svinge seg av motorsykkelen utenfor skolen eller arbeidsplassen, dra av hjelmen, kysse kjæresten farvel gjennom visiret, betrakte ham mens han burner motoren og brøler av gårde. Han kjører fortere nå, alene, mer skjødesløst. Vrir på gassen, steiler kanskje, som en hingst, som en ridder på vei for å slakte dragen, med utstyr som minner mistenkelig om en middelalderrustning.

I fart er de uatskillelige, ridder og rype. Krøllet fremover og klistret sammen på doningen, med vinden i ansiktet og resten av verden bare som et uklart surr i sidesynet.

VI KJØRER der vi vil. Vi stopper der vi vil.

Kari Johansen (49) vil ikke kjøre selv. Hun måtte også overtales til å bli eksosrype. Nå, syv år etter at mannen Jan Rune (50) overtalte med suksess, synes hun det er kjekt nok å sitte på. Kari og Jan Rune solgte bilen og kjøpte sykkel da ungene flyttet ut. Det er mange slike foreldrerebeller rundt omkring, konene skeptiske først, så mc-frelst.

— Ungene var litt bekymret i førstningen, forteller Kari.

De suser gjennom Europa på sin Honda Pan-European STX 1300. Så lenge helsen holder, lover Jan Tore.

Kari er aldri redd. Ikke nå lenger. Noen ganger sovner hun på ryggen til Jan Rune på autobahn. Vi må ikke skrive at de kjører fort, nei nei, sier Jan Rune. Litt fort. Ikke fort.

— Det er hans jobb å gjøre meg trygg. Jeg gir ham tillit, han må ta det tempoet jeg er komfortabel med.

Noen ganger må hun knipe i ham hvis han vrir til for mye. Jan Rune gliser.

Det beste med å kjøre er friheten.

— Det er en helt annen opplevelse.

MONA TONHEIM drar av hjelmen og fløffer det blonde håret.

Ettermiddagssolen er i ferd med å forsvinne bak de strenge fjelltoppene i Dale, som ikke tillater sol etter halv syv.

Gjengen fra SeniorMC strekker på beina - hjulbeinte som cowboyer med for mange timer på hesteryggen. De er på vei hjem etter helgetur Norge rundt.

Folk med motorsykkel liker å kjøre langt. Derfor er det bare med to eksosryper denne gangen.

— Noen ganger drar vi på tur. Da er det flere damer med. Dette er en kjøre tur. Det blir litt for mye for enkelte, forklarer Svein Tonheim (56).

Kjøre tur betyr at man kjører til krampen tar, så kjører man et godt stykke til, og så dytter man i seg litt middag og litt øl og ramler til sengs. Repeter neste dag.

Mona er med - sitter som en dronning bak Svein på den kjempedigre Goldwingen. Forrige helg kjørte SeniorMC-gjengen 120 mil på to døgn. Over fjell og vidder og Vestland og Østland. De kan veiene i Norge i blinde.

— Vi har kjørt fra Nordkapp og ned i sommer, forteller Mona.

— Det var helt fantastisk.

Mona har vært eksosrype i fem år. Har tatt tre timer av sykkellappen. Så ble det ikke mer.

— Foreløpig. Kanskje jeg tar det igjen en annen dag, sier hun og ler.

Hun og Svein kjøpte også sykkel da barna ble voksne.

— Jeg var livende redd, det innrømmer jeg gjerne.

Nå er hun ikke redd lenger. Bare litt stiv i beina, av og til.

NÅ VIL mange eksosryper være ridder.

De vil kjøre kjøre selv. Anny Rosvoll (47) fra Fusa kjører en gul BMW, like tøff som gutta. Eksosrypetilværelsen var ikke noe for henne. Hun satt på det første året, men så fikk hun lyst å kjøre. Tok lappen og satte av gårde. Litt skjelven første gangen. Men så ble det herlig. Nå kjører hun hver dag til jobben som sveiser. Sammen med mannen Kristoffer var hun med på den krevende kjøreturen til SeniorMC forrige helg.

— Mange kjører for lite, særlig jenter med lappen. Du trenger øvelse for å bli trygg. Jo mer du kjører, jo gøyere blir det, sier hun.

— Du får være ute og oppleve naturen, du får den tettere på kroppen.

— Hun kjører akkurat som en mann! roper Mona.

Og fra en eksosrype er det et kompliment, må vite.

DUFTEN AV BENSIN: Mona og Svein og vinden i ansiktet. Forholdet mellom rytter og eksosrype handler om tillit. Foto: Vegard Valde