Aslaug Gjelsvik bodde på Skjoldtunet sykehjem i Fana i fire år. Siden i vår hadde ektemannen Håkon (87) ventet på plass på samme hjem.

87-åringen er nesten blind, dårlig til beins, lider trolig av Parkinsons og har hatt drypp seks ganger.

Familien hadde fått muntlig bekreftelse på at Håkon var nummer én i sykehjemskøen, så lenge konen levde.

Søndag kveld døde Aslaug. Samtidig rykket Håkon tilbake i køen.

— Hjerteskjærende. Klokken 21.45 var far nummer én i sykehjemskøen. Fem minutter senere var han nummer atten, fordi mor hadde dødd i mellomtiden. Hadde en annen beboer på en passende avdeling dødd, hadde far fått plassen, hevder døtrene Anne og Synnøve Gjelsvik.

Finner ikke maten

På bokhyllen sitter Aslaug og Håkon i glass og ramme. Paret giftet seg i 1949, og lovte å holde sammen i gode og onde dager. Det løftet holdt de.

Da Aslaug fikk en nevrologisk lidelse i 1996 og ble sterkt hjelpetrengende, pleiet Håkon henne. Etter at hun flyttet på sykehjemmet i 1999, kom han på besøk hver eneste dag, i tre timer.

Til å begynne med gikk han, men etter hvert som også hans helse ble skral, kjørte familien ham frem og tilbake.

Nå sitter han i lenestolen i serviceboligen hjemme på Skjold. Armer og ben skjelver, og han har problemer med å krysse stuegulvet. På grunn av sviktende syn kan Håkon verken lese eller se tv lenger, han er blitt glemsk og har problemer med å orientere seg.

— Han klarer ikke å finne frokosten i kjøleskapet, selv om den står klar, forteller Anne.

Holdt på å bli kvalt

Senest forrige torsdag fikk han enda ett drypp, og endte på Haukeland universitetssykehus - igjen.

— Men forrige drypp var mer dramatisk. Det var i sommer. Da fant vi ham på gulvet, blodig, i sitt eget oppkast. Han var fem dager på sykehus. Så ble han sendt rett hjem igjen.

Tirsdag holdt faren på å bli kvalt under måltidet.

— Han satte maten fast i halsen, og fikk ikke puste. Det var dramatisk. Hva om ikke vi hadde vært her akkurat da? Dette viser bare at han ikke kan være alene, mener Anne.

— Når man er 87 år gammel og bor alene, har man ikke så mye sosialt liv utenom familien. I fire år har han hatt et daglig fellesskap på Skjoldtunet, men nå har han mistet både Aslaug, hans holdepunkt i livet, og tilhørigheten til sykehjemmet.

Søkelys på eldreomsorgen

— Vi forventer ikke at vi kan velge på øverste hylle for far, og vi vet at mange er i samme situasjon som oss. Men for oss er det viktig at det blir satt søkelys på eldreomsorgen, sier de fortvilte døtrene til BT.

— Politikerne sier at forholdene i eldreomsorgen er overdramatisert, og at Norge ikke har sykehjemskøer lenger. Men det er bare tøys!

Håkon selv sier ikke så mye.

På spørsmål om hvordan han får dagene til å gå, smiler han litt, og nikker ned mot hendene sine. To tomler tvinner seg rundt og rundt hverandre.

I går ble Aslaug begravet.

TRENGER MYE HJELP: Håkon Gjelsviks helse skranter. Han får hjemmesykepleien på besøk hver dag, men dette er ikke nok, mener døtrene Anne (t.h) og Solveig Gjelsvik.