Del 1: Sannhetens øyeblikk

Dødslisten. F-16-flyene suser over Bodø hovedflystasjon. Snart fem år etter bombetoktene over Libya er truslene flyttet til den bitende vinterkalde luften i nord — grunnet «en ny sikkerhetssituasjon». Russerne er én ting. De norske pilotene som trykket på den røde knappen i cockpiten over et land i Nord-Afrika for snart fem år siden, har mer enn Putin å tenke på: dødslisten til IS.

- Vi må tenke på sikkerheten. Navn og bilde er ikke aktuelt. Hvis pilotene blåses, forsvinner mange fra jobben. Det er reelt.

Mannen som snakker er en av Norges mest erfarne og betrodde jagerflygere, med flere tusen flytimer bak seg. Han var avdelingssjef under Libya-oppdraget i 2011. Det er greit at vi kaller ham «Nordlendingen». Han er i 40-årene, middels høy, firskåren i kropp og ansikt. Det var Nordlendingen som fløy først inn over «jævelen Gaddafi» sitt regime, sammen med en av sine beste menn, «Hordalendingen», som vi skal møte om litt.

- Vi droppet bomber på folk i Afrika. Klart du gjør deg noen tanker, sier Nordlendingen.

Bildevisning

       NORDLENDINGEN: - Jeg har drevet mye overlevelsestrening.Vi er langt fremme og har topp utstyr. Som første norske kampflyger over Libya var Nordlendingen forberedt på det verste: å bli skutt ned og tatt til fange.
NORDLENDINGEN: - Jeg har drevet mye overlevelsestrening.Vi er langt fremme og har topp utstyr. Som første norske kampflyger over Libya var Nordlendingen forberedt på det verste: å bli skutt ned og tatt til fange.

«Det skarpeste Norge har gjort siden annen verdenskrig» ble omtalt som en militær suksess. I 2011 var de norske flyene over Middelhavet nærmest for fredsduer å regne, og bombene skulle ødelegge Gaddafis slagkraft og beskytte sivile.Norge droppet 588 bomber over Libya. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre trakk frem de norske flyene som «best i klassen» under oppdraget. Regimet gikk i oppløsning og Gaddafi ble til slutt fanget og drept av opprørerne. Så ble det kollektivt stille i fredsnasjonen Norge, mens ufreden reiste seg fra ruiner og slagmark i Libyas byer og ørken.

Norske kamppiloter forteller nå om hvordan de opplevde Libya-bombingen fra cockpit, og hva de tenker nær fem år etter at USAs president roste dem opp i skyene for jobben de gjorde.

- Det er fint om vi kan gi det politiske lederskapet og folk mer innsikt i jobben vår, sier Nordlendingen og tilføyer:

- Skjønt, hvordan skal folk kunne forstå hvorfor vi slapp bomber «i hauet» på folk i et land i Afrika som ikke utgjorde en trussel for våre kvinner og barn? De tenker vel at vi ikke kan være riktig gode hodet.

I tillegg til pilotene som var spydspisser inn i Libya, møter vi «Vestfoldingen», som egentlig drømte om å reise til OL, og «Buskerud», en fersk pilot i 20-årene som alene droppet flere bomber enn nasjonen Norge hadde gjort siden 1945. Samt styrkesjefen, som reiste hjem fra Syden-ferie på Gran Canaria og fikk krigsansvar på et feriehotell på Kreta.

Bildevisning

       STYRKESJEFEN: - Vi deltok aldri i angrep vi ikke kan stå inne for. Jeg kan imidlertid bekrefte at vi angrep meget krevende mål, deriblant kommando- og kontrollfasiliteter langt nede i bakken, sier Bård Reidar Solheim i dag.
STYRKESJEFEN: - Vi deltok aldri i angrep vi ikke kan stå inne for. Jeg kan imidlertid bekrefte at vi angrep meget krevende mål, deriblant kommando- og kontrollfasiliteter langt nede i bakken, sier Bård Reidar Solheim i dag.

Blikket hans flytter seg rundt hele kontoret på flystasjonen, hendene vandrer over papirene på pulten, så snur han seg og undersøker hyllene bak seg.- Vent med å ta bilder, sier oberst Bård Reidar Solheim, som ledet de norske Libya-styrkene.

- Jeg må først se om det ligger gradert materiale her.

Solheims posisjon og rolle som styrkesjef gjør at han stiller åpent i reportasjen.

- De sterkeste bombene vi brukte er 50 til 100 ganger mer effektive enn de Norge brukte i annen verdenskrig. Det vi gjorde i Libya er det skarpeste vi klarer — uten total krig, sier han.

Før de dro, ante ikke styrkesjefen hva oppdraget kom til å innebære.

- At det ble så mye bombing visste vi ikke før det skjedde. Veien ble til etter hvert. Da våre to flygere kom tilbake uten våpen etter sin andre tur, skjønte vi det.

Solheim forteller at de gikk over mange terskler så fort, at han tenkte at det gikk for fort.

- Jeg spurte meg selv: Er dette gjennomtenkt, er det godt nok forankret?

Ferien på Gran Canaria fikk en brå slutt. Bård Reidar Solheim var på toalettet da telefonen kom fredag 18. mars 2011. Han hørte konen svare: «Han er ikke tilgjengelig for øyeblikket». Dagen etter landet han i Bodø. Der mobiliserte den norske styrken i rekordfart. De hadde 48 timer på seg før de skulle ta av til en base i Middelhavet. Seks F-16 kampfly og et mannskap på over hundre mann ble klargjort.

Nordlendingen ville ikke ha med «de som ikke var klare i hodet for krig». Som avdelingssjef gikk han i gang med å velge piloter, og de med syke unger eller syk kone måtte være hjemme.

Det var ikke tid til å dvele ved noe. Det som kunne tatt måneder, skulle være klart på to døgn.

FNs sikkerhetsresolusjon 1973 hadde satt fart i sakene, og åpnet for ulike oppgaver og tolkninger. «Alle tilgjengelige midler» kunne tas i bruk for å sikre sivilbefolkningen i Libya. Det skulle opprettes en flyforbudssone over landet.

Om morgenen lørdag 19. mars ringte utenriksminister Jonas Gahr Støre til partiledere for å informere om regjeringens beslutning. Det var bred enighet om at Norge skulle bidra med kampfly. Avgjørelsen ble tatt hurtig. Uten et formelt møte i regjering eller storting.

«Dette er sannhetens øyeblikk. Historien vil avsi sin dom over oss på grunnlag av våre handlinger nettopp i disse dagene. Jeg oppfordrer alle til å ta del i disse bestrebelsene», sa statsminister Jens Stoltenberg fra Libya-toppmøtet som pågikk i Paris.

Medier. Opinionen. «Alle» var med på laget, motstemmer knapt hørbare. De topptrente norske jagerpilotene var ikke vanskelige å be. Heller ikke Hordalendingen. Siden han var fem år hadde han drømt om å bli jagerflyger.

Bildevisning

       HORDALENDINGEN: Han slapp Norges første bombe i Libya. Det føltes som å være «on the top of the situation», sier han.
HORDALENDINGEN: Han slapp Norges første bombe i Libya. Det føltes som å være «on the top of the situation», sier han.

Det var slike øyeblikk pilotene hadde lagt ned tusenvis av treningstimer for. Skulle de én gang få testet og vist hva de mestret? Statistisk hadde de valgt et yrke der det aller meste handlet om trening eller oppdrag med lav risiko. Siden 1945 hadde Norge sluppet åtte bomber i Afghanistan. FN-resolusjonen åpnet for omfattende og kraftig maktbruk, men Norge pleide å ta de litt mer forsiktige rollene. Hordalendingen antok at Libya-oppdraget ville gå heller stille for seg, og at tommelen skulle holdes langt unna den røde knappen.- Vi trodde vi skulle opprettholde en flyforbudssone over Libya. Det var enkelt å si ja til dette. Det var forventningen. Helt til vi dro ned, sier han.

Så ble alt ganske annerledes.

Hordalendingen var redd for å miste oppdraget, siden han satt vakt og ikke var med på planleggingen den hektiske helgen. Dessuten var samboeren gravid i åttende måned.

- Tanken på å havne utenfor var ingen god følelse. Det er gjengs for oss flygere at vi ikke vil gå glipp av noe, sier han. Hordalendingen trengte ikke å bekymre seg. Han var en av de utvalgte. Søndag kveld pratet han og samboeren godt sammen. Han bestemte seg for å dra i «første rotasjon».

- Jeg hadde jo lyst til å støtte fruen også, men det er ikke ofte vi bidrar, sier han.

Kanskje ville det aldri skje igjen.

Libya-konflikten og urolighetene med den arabiske våren opptok Hordalendingen. Dypdykk i historien var det ikke tid til, men han fulgte i alle fall med i nyhetsbildet.

- Da vi fløy, følte vi at dette uansett var spesielt. Men vi visste ikke hvor vi skulle dra. Bare sørover. Beskjeden da vi dro var «hvis dere ikke hører noe, dra til Sicilia».

Men de ble omdirigert av italiensk luftkontroll til Sardinia. Hordalendingen og kollegaene hørte tyske jagerfly på radioen. De var der på øvelse. For Tyskland var ikke blant nasjonene som hadde sagt ja til å bidra i Libya.

- Av ukjente årsaker fikk vi feil informasjon, sier Hordalendingen. Det var Kreta de norske pilotene skulle til. SAS og Norwegian landet med turister på samme sted som jagerflyene snart skulle ta av i retning krigsområdet i Libya — lastet med de kraftigste bombene Norge har.

Bildevisning

       BODØ: Jagerpilotene øver i årevis på krig. Over Libya fikk de endelig bekreftelsen på at de mestret jobben.
BODØ: Jagerpilotene øver i årevis på krig. Over Libya fikk de endelig bekreftelsen på at de mestret jobben.

Den norske styrken ble innlosjert på et hotell i feriebyen Chania. Gjestene som allerede var der ble betalt ut og hotellets ledelse leide inn sikkerhetsvakter. Kjøretøy i nærheten ble kontrollert. Styrkesjef Solheim kjente ansvaret tynge. Fortsatt var han usikker på hvor «fremoverlent» jobben deres skulle bli, at det skulle bli «en luft-til-bakke-operasjon med full gass». Solheim var nøye med detaljene og sikkerheten rundt hotellet. En dag smalt det. Styrkesjefen var raskt i resepsjonen for å sjekke. Skuddet kom fra en startpistol på en idrettsbane i nærheten.En helt annen arena ventet på Nordlendingen og de toppmotiverte norske flygerne. Ørkenlandet Libya. Et amerikansk F-15-fly hadde styrtet i krigsområdet, men nordmennene visste ikke hvorfor.

- Vi visste jævlig lite. Det var store problemer med å få ut fersk etterretning. Jeg fikk ikke ut noe om det amerikanske flyet, sier Nordlendingen.

Usikkerheten om hva som ventet økte. Regimet hadde fortsatt bakke-til-luftvern som kunne ramme jagerfly.

Nordlendingen vurderte risikoen som så stor at han ville være først på vingene. Det var hans ledelsesfilosofi. Han skulle ta vare på karene sine, og ta støyten.

- Et nedskutt og nedbrent norsk F-16-fly i Afrika hadde ikke sett bra ut. Tenk deg hvilken politisk halloi det hadde blitt, sier han.

Hordalendingen var ekspert på våpen og taktikk, og skulle være med Nordlendingen først inn i Libya. På oppdragene skulle to F-16-maskiner fly sammen. Steg for steg gikk makkerne gjennom jobben. Med fokus på arbeidsoppgavene, som toppidrettsutøvere pleide å si det. De så for seg det verst tenkelige.

Overlevelsesutstyret, som de bar i en vest på kroppen, ble sjekket grundig. Det inneholdt blant annet vann, radio med GPS, førstehjelp, ammunisjon og pistol. De ville ikke la seg overraske av noe; hva kunne skje, om flyet ble truffet og de måtte skyte seg ut?

- Å bli tatt til fange var svært lite ønskelig, men heller ingen umulighet. Vi hadde noen bilder i hodene våre. Men disse skulle ikke sitte lengst fremme her, sier Nordlendingen og peker mot pannen. Pilotene var forberedt på å risikere livet.

Bildevisning

       PÅ VÅRE VEGNE: Norske piloter utenfor Libyas kyst. «Best i klassen», sa Jonas Gahr Støre, den gang utenriksminister. «Norway punches above it’s weights», skrøt president Obama. FOTO: FORSVARET
PÅ VÅRE VEGNE: Norske piloter utenfor Libyas kyst. «Best i klassen», sa Jonas Gahr Støre, den gang utenriksminister. «Norway punches above it’s weights», skrøt president Obama. FOTO: FORSVARET

Del 2: Bombene droppes

Hordalendingen og Nordlendingen var på vingene i sine F-16 bare fem dager etter ordren om Libya-oppdraget kom. Middelhavet lå foran dem, himmelen var blå som havet. De så kysten, deretter ørken, og hovedveier. De var i Libya. Byene lå på rekke og rad langs kyststripen.

På den første turen lette de etter mål. De fant ikke noe, og «leverte» ingen bomber. Men for Hordalendingen ble oppdraget likevel dramatisk.

Alvoret artet seg annerledes enn trening, selv om den enorme mengden øving var svært krigsliknende. Redselen blandet seg med en sitrende spenning. Hordalendingen elsket denne jobben, som jagerflyger var det alltid noe å strekke seg etter. Nå måtte han prestere feilfritt. Han psyket seg opp og var skjerpet.

- Men aldri cocky. Jeg var på alerten. Sunt paranoid, sier han. Det var det all grunn til.

Alarmen gikk i Hordalendingens cockpit på den første turen.

Bildevisning

       Skjermbilde 2016-02-25 kl. 13.49.00.png
Skjermbilde 2016-02-25 kl. 13.49.00.png

Han ble skutt på. Det pep, som en vekkerklokke. Et missil var på vei mot flyet, varslet det vesle displayet i F-16-maskinen.

«Å, faen», sa han til seg selv. Det var et usikkert etterretningsbilde, så det kunne absolutt være et angrep. Han forberedte seg på det verste, gjorde en manøver for å forsvare seg og slapp ut radarreflekterende materiale for å lure fiendens systemer.

- Da var det ganske hett inni der en stund, sier Hordalendingen. Det varte i 45 sekunder. Alarmen ga seg. Han så ingen missiler. Alarmen var falsk.

Hordalendingen ante at jobben kunne bli ganske røff i det libyske luftrommet, siden han hadde pratet med en dansk kollega noen dager i forveien.

På den andre turen vendte Hordalendingen og en skvadronkollega hjem uten våpen.

Nordmennene hadde trykket på den røde utløserknappen for første gang.

Oppdraget var svært utfordrende. Det var noe de aldri hadde gjort før, Strike Coordination and Reconnaissance . Det innebar at pilotene selv måtte lete etter mål på bakken og «ta ut» disse, som det heter på krigsspråket. De måtte vurdere om uskyldige sivile kunne bli rammet av angrepene.

Bildevisning

       SKARPE SAKER: - Vi brukte de største bombene vi har. Det vi gjorde i Libya er det skarpeste vi klarer - uten total krig, sier styrkesjef Bård Reidar Solheim. FOTO: FORSVARET
SKARPE SAKER: - Vi brukte de største bombene vi har. Det vi gjorde i Libya er det skarpeste vi klarer - uten total krig, sier styrkesjef Bård Reidar Solheim. FOTO: FORSVARET

Hordalendingen speidet etter tanks av typen T-72, en russiskprodusert panservogn som tilhørte Gaddafis styrker. De måtte ikke bombe tanksene som tilhørte «the good guys», som slåss mot regimet. De skulle sette Gaddafis hær ute av stand til å angripe sivile.- Det var ikke lett å se forskjell fra luften, sier han.

Hele syv av ti oppdrag var av denne typen. Det lå et stort ansvar på pilotene. Denne jakten fra luften var det nesten umulig å skaffe seg treningserfaring med. Læringskurven ble bratt.

- Vi var klar over konsekvensene av å «fucke opp». Vi dro ikke rundt og bare droppet bomber, liksom. Vi hadde regler å følge, sier Hordalendingen. Han var ikke trygg på at politikerne som bestemte at Norge skulle bidra med bombingen ville backet ham opp, om han bommet.

- Det hadde blitt vanskelig for dem å si at «dette var bra».

Nordlendingen beskriver oppdragene som en tilleggsbelastning for pilotene.

- Det var kjempevanskelig. Du tok selv en stor personlig risiko. Så droppet du den bomben som var vanvittig ødeleggende. Du vet du kunne ha latt være, ingen hadde hengt deg for det. Men så gjorde du det, for å stoppe overgrepene mot sivile.

«Hva er det», spurte kollegaene i luften hverandre over radioen. Været var kjempefint. Stridsvognene på bakken var ikke så vanskelige å få øye på. Det var typen T-72, kunne de se med målsøkeren.

De trykket på den røde knappen. Hordalendingen kjente et lite rykk i flyet. Han holdt laseren mot målet. 40 sekunder senere var tanksen historie. Alt kunne ses på den 4x4 tommer lille skjermen i cockpit. Å treffe ga ham en forløsende følelse, som å være «on the top of the situation».

- Da alt gikk bra ga det lykkerus. I nuet er det ikke plass til moralske tanker. Eller hva som skjer med dem du treffer på bakken.

- Hvordan føltes det å drepe fiendtlige styrker med bombe?

- Jeg har en avslappet holdning til det. Noen var leiesoldater som tjente på å drepe uskyldige. Andre hadde valgt å støtte Gaddafi. Da vi så på CNN hva våpensystemene deres ble brukt til nei, jeg har ingen hard feelings for det. Noen måtte gjøre jobben. Det har ikke så mye å si om det var jeg eller andre som gjorde det. Jeg mistet ikke nattesøvnen, sier Hordalendingen.

Bildevisning

       ABSURD SITUASJON: Da han returnerte fra bombetokt i Libya kunne Nordlendingen se turister strømme ut av SAS-flyene på bakken på Kreta. - Situasjonen var absurd, sier han. FOTO: FORSVARET
ABSURD SITUASJON: Da han returnerte fra bombetokt i Libya kunne Nordlendingen se turister strømme ut av SAS-flyene på bakken på Kreta. - Situasjonen var absurd, sier han. FOTO: FORSVARET

Nordlendingen kunne høre en Norwegian-pilot via tårnet på flyplassen på Kreta. Han ba de norske F-16-pilotene hilse til Gaddafi. Tilbake fra bombetokt i Libya kunne Nordlendingen se turister strømme ut av SAS-flyene på bakken.- Situasjonen var absurd, sier han.

Mellom de skarpe oppdragene var Nordlendingen påpasselig med at folkene hans snakket om det de var med på, ikke minst det å ta liv.

- Det skal skje noe i hodet etter slikt, sier han. Til pilotene sa avdelingssjefen at han egentlig ikke ville ha pilotene der, «hvis de overhodet ikke reagerte etter å ha tatt liv for første gang».

Pilotene pratet sammen om natten. En vendte seg til avdelingssjefen:

- «Hva skal vi si til kjerringen hjemme om hun spør om vi har tatt liv», spurte han meg. Jeg fikk det samme spørsmålet selv av konen min, sier Nordlendingen.

- Hva sa du til henne?

- Du må ikke stille spørsmål som du ikke vil ha svar på.

Av og til tenker Nordlendingen at «nå er jeg en av dem som har gjort det».

- Jeg hadde ikke hatt problemer med å la være å ta liv, for å si det sånn, sier han.

Nordlendingen kunne se mennesker flykte vekk etter bomber han droppet mot militære mål, og noen lå igjen på bakken. Døde.

- Det så stygt ut av og til men slikt må du bare ta, sier han.

- Ble sivile også drept?

- Ikke som vi kunne registrere etter angrep fra norske fly i min periode. Det var sivile tap i operasjonen som helhet. Vi var ikke forskånet gjennom hele operasjonen.

- Hvordan er det mulig å droppe 588 bomber, slik Norge gjorde, uten at sivile blir drept?

- Vi kan ikke garantere at det ikke skjedde. Vi vet jo ikke hvordan de bombene som gikk av under bakken rammet, sier Nordlendingen.

The New York Times gjorde egne undersøkelser inne i Libya etter Natos bombing. Avisen fortalte at langt flere sivile ble rammet og drept enn det som kom ut.

Norske piloter bombet på femte døgnet da norske politikere møttes i Stortinget for å diskutere Libya den 29. mars. Statsminister Jens Stoltenberg redegjorde. «Vi» sto sammen med verdenssamfunnet. Han påpekte at Gaddafis militærkraft hadde stått klar i utkanten av landets nest største by Benghazi, der opprørerne hadde sin base.

Og: «Konsekvensene av ikke å handle kunne blitt katastrofale for sivilbefolkningen». Statsministeren oppsummerte den unisone støtten fra de andre partiene: « Jeg tror det er lenge siden vi har hatt en så klar, så uforbeholden, så samstemt og tydelig enighet i Stortinget om full oppslutning om alle deler, om innretningen av de militære operasjonene og Norges bidrag».

Bildevisning

       FULLTREFFER: En bombe fra et norsk jagerfly har gjort sitt mot et av Gaddafi-regimets bygninger. FOTO: FORSVARET
FULLTREFFER: En bombe fra et norsk jagerfly har gjort sitt mot et av Gaddafi-regimets bygninger. FOTO: FORSVARET

«Yes». Bombene hadde effekt, jobben ga mening. Fra hotellrommet på Kreta kunne Hordalendingen via CNN umiddelbart se resultat av jobben de gjorde. Gaddafi-motstanderne jublet i gatene over regimets retrett og tapte slag. Så ble det plutselig stillstand. Amerikanerne som hadde ledet Operation Odyssey Dawn overlot styringen til Nato og Operation Unified Protector, og en del måtte reorganiseres. I første del av operasjonen gjennomførte norske jagerfly opp til 17 prosent av angrepsoppdragene, ifølge en masteroppgave ved Forsvarets høgskole, og ti prosent i siste del.- Da alt stoppet opp fikk Gaddafi muligheten til å hevne seg, sier Hordalendingen.

Han ble sittende og tvinne tommeltotter, mens han så på TV at Gaddafi kom på offensiven og folk ble drept.

- Vi mistet momentum. Vi følte vi gjorde noe viktig og rett. Droppet bombene i hodet på bad guys og beskyttet sivile. Vi burde fortsatt uten stans, det må gjøres effektivt om vi skal lykkes.

Pilotene bombet i bystrøk og hovedstaden Tripoli, forhåndsklarerte militære mål basert på etterretning. Som for eksempel kommandobunkere. Hvert angrep ble filmet. På basen ble jobben notert i rapporter.

- Hva om sivile mistet livet?

­- Jeg valgte å tenke at folk var uheldige, og at de ikke burde ha vært der vi bombet, dersom de var sivile. Vi stolte på etterretningen. Jeg kjenner ikke til at sivile ble drept.

- Vi traff målene. Gjorde ikke feil.

- Men vi hadde også flaks.

Hordalendingen skulle snart bli pappa for første gang. Fire uker ute i operasjonen måtte han gi seg. Det var en blandet følelse å måtte forlate kompiser han hadde reist i krigen med, men en gravid kone var god nok grunn til å pakke sakene. Hjemme ble det vanskelig «å slå av bryteren», til han ble far ut på våren og fikk annet å tenke på. Mens Hordalendingen kom fra intens bombing til dyp fred, verket Vestfoldingen på Ørland hovedflystasjon etter å få teste ferdighetene i krig — selv om guttedrømmen var en helt annen enn å bombe i Afrika.

- Det er kanskje feil ordbruk å si at jeg gledet meg, men det minnet meg om en slik følelse, sier Vestfoldingen.

I slutten av april dro han med en ny gruppe norske piloter til Kreta. De visste mer om hva de gikk til.

Vestfoldingen pakket med seg pulsbeltet. Hvordan ville han reagere på bombingen?

Det var talenes dag hjemme i Norge. Utenriksminister Jonas Gahr Støre holdt 1. mai-tale i Fredrikstad og trakk frem pilotene og veien videre:

« ... Vi er stolte av norske piloter som er med på å hindre nye overgrep! Nå må vi berede grunnen for en politisk løsning. Libyere må finne sammen på en vei mot våpenhvile, nasjonal forsoning, grunnlov og frie valg. Så må vi arbeide for at verdenssamfunnet sier klart ifra om at universelle menneskerettigheter er nettopp det - universelle og gjelder for alle. Ledere som tråkker på dem fortjener ikke å være ledere».

«Bombet Gaddafis hjem». Noen dager ut i mai skrev Aftenposten: «Kilder i og rundt de norske kampflyavdelingene bekrefter at det var norske F-16-fly som forrige helg bombet Muammar al-Gaddafis residens».

«Ja, det var vi som gjorde det», sa kildene til avisen.

Tidligere hadde de skrevet at amerikanske kilder roste Norge for å ha bombet diktatorens hjem. To norske F-16 skulle ha deltatt.

Regimet hevdet på sin side at sivile bygninger ble bombet og at Nato-bomber drepte sivile.

Bildevisning

       DEN UTVALGTE: - Jeg vil ikke skryte på meg at jeg dro ut for å redde verden. Det ville være regelrett løgn.
DEN UTVALGTE: - Jeg vil ikke skryte på meg at jeg dro ut for å redde verden. Det ville være regelrett løgn.

Del 3: Pulsen i cockpit

Vestfoldingen satt i cockpit over Middelhavet. Omtrent ti år etter at han var ferdig utdannet. Det var mørkt og ensomt. Han likte egentlig mye bedre dagslys og ikke bare å se grønt, som han gjorde i nattkikkerten. Det gjorde atmosfæren noe nedstemt inne i cockpit, men spenningen fylte ham i det han fløy inn i krigsområdet.

Kamppiloten hadde egentlig båret på en drøm om å komme til OL. Han var tidligere idrettsutøver med både nasjonale og internasjonale triumfer som junior. Men konkurransen hardnet til. Det ble vrient å nå OL, så han måtte legge andre planer etter videregående. Filmen «Top Gun» med Tom Cruise som jagerpiloten Maverick hadde fenget både ham og kompisene i ungdomstiden.

Pulsbeltet satt på brystet under flygerutstyret. Slik kunne Vestfoldingen følge med på «nervene» og lettere få en følelse av oppdraget. I det jagerflyet tok av første gang fra Souda Bay på Kreta, steg pulsen kraftig. Nå skulle han droppe bombe og var nervøs for å gjøre feil. Den røde knappen satt som et lite øye på sticken, som reiste seg til høyre for setet i den kompakte cockpiten. Det kriblet i magen. Det artet seg som et vanlig lett trykk med tommelen.

«Hadde han gjort alt han skulle?» Tanken for gjennom hodet, om og om igjen. Selv om han innerst inne visste at han hadde gjort det.

For første gang ble Vestfoldingen brukt til mer enn trening og vakt. Det var dette han hadde viet livet sitt til, det var nå det gjaldt. Samboeren hans hadde vært engstelig før han dro og gruet seg. I hennes hode ville han bli skutt ned og drept. Hans angst inne i cockpit gikk ut på om han ville klare å gjøre alt rett.

- Jeg følte sterk trang til å være med, så kan man lure på hva slags udyr jeg er. Det høres kanskje merkelig ut, men ikke å bidra hadde vært et problem for yrkesidentiteten min. Jeg tror frykten for ikke å være relevant ligger i oss alle, uansett yrke, sier Vestfoldingen.

- Jeg vil ikke skryte på meg at jeg dro ut for å redde verden. Det ville være regelrett løgn. Jeg så det som naturlig å være en av de utvalgte. At oppdraget var regnet som moralsk fornuftig den gangen, var en hyggelig bieffekt.

Bildevisning

       jager101.jpg
jager101.jpg

Pilotlivet var ikke glamorøst, men ganske likt toppidretten. Mer Martin Johnsrud Sundby enn Maverick i «Top Gun». Det handlet om samhold, og samtidig om beinhard intern konkurranse og prestisje. Selvdisiplin. Trening. Å perfeksjonere seg.- Du er som skiløperen som bare trener og finsliper teknikken, men aldri deltar i skirenn, sier Vestfoldingen.

Men over Gaddafis Libya ble det i alle fall kamp.

Det rykket i flyet og pulsen hoppet da han droppet den første bomben seks dager inne i sin tjeneste. Det ble en fulltreffer mot installasjoner på et militært område. Men etter hvert ble bombingen mer rutine. Pulsen viste i alle fall nær hvilemodus.

På flyturene tilbake fra krigsområdet til basen kunne han gå tilbake på den lille skjermen i cockpit og studere bombene han droppet. Det samme verktøyet han brukte til å finsikte målene ble også brukt til å videofilme og dokumentere angrepene til analyse og rapport etterpå. Opptakene viste at han traff, og hvordan.

- Det føltes merkelig godt å lykkes, men samtidig tynget alvoret over ødeleggelsene.

Han kunne telle ned og se tanks bli smadret av laserbomber han styrte mot målet med trådkorset, han kunne øyne militære bygninger, kommando— og kommunikasjonssentraler bli lagt i ruiner av nøyaktig innstilt GPS-styrte bomber, han kunne stirre mot et hinsides inferno etter at ammunisjonslagre gikk i luften.

Vestfoldingen var militært overlegen motstanderne på bakken inne i sin F-16. Med høyteknologisk utstyr og en kraft fienden kunne misunne dem kretset han og kompanjongen i det andre flyet over ørkenlandskap og rundt byer. Over mål de selv plukket ut og forhåndsuttatte «komplekse mål», som i storbyen Tripoli. Han tror nattbombingen gjorde ham mindre utsatt for angrep, og samtidig kunne han spare liv på bakken. - Å ta ut Gaddafi-regjeringens driftsbygninger klokken fire om natten fører trolig til færre tap av liv enn å gjøre det om dagen, sier han. Vestfoldingen sier de aldri droppet bomber, uten å være «sikre på at det var riktig».

- Jeg vet ikke når jeg tok livet av det første mennesket, sier han på BTs spørsmål.

- Heller ikke hvor mange?

- Nei, og det er ikke viktig for meg heller. Den prosessen var jeg ferdig med lenge før jeg slapp disse bombene. Med mindre jobben går fullstendig på tvers av det jeg står for, stoler jeg på vurderingene i forkant av vår jobb.

Den norske flygeren tror Gaddafis soldater visste hva de gjorde, og til hvilken risiko.

- Skulle jeg tenke på om de var der av egen fri vilje eller ei, kunne det ha blitt et problem å gjøre jobben. De lærte noen knep som gjorde jobben vår vanskeligere, men til syvende og sist var det jo svært ujevne lag, som man sier på «løkka».

- Var det noe du tenkte mye på, feige lag?

- Forskjellen var selvsagt veldig stor. Det er det største problemet jeg har, egentlig, overfor meg selv. Men i krig bruker man de tillatte midler som finnes for å oppnå en politisk hensikt. Jeg er jo også glad for at vi var suverene, så slapp jeg å grave i egen modighet.

Bildet av en skadd tommel som sto rett til værs kom i en tekstmelding fra Vestfoldingens samboer i Norge. I cockpit levde piloten i sin egen krigsboble, også da han hvilte på Kreta mellom slagene kretset tankene rundt jobben. Samboeren hadde nesten skåret av seg tommelen på en hermetikkboks da hun laget taco. I retur fikk hun et bilde av et stort glis og hans velfungerende langfinger — stående rett til værs.

- Et elendig forsøk på å være morsom. Fingeren falt ikke i god jord. Jeg skjønner ikke hva jeg tenkte på. Men ting hjemme virket uviktig i min verden, sier Vestfoldingen.

Den mentale påkjenningen i luftrommet kunne tære på, spesielt angsten for å tabbe seg ut med feilbombing - og utløse lidelser og fatale konsekvenser. Vestfoldingens såkalte wingman, en nyutdannet kamppilot fra Buskerud, så marerittet komme.

Bildevisning

       FERSKINGEN: - Jeg ville heller ha blitt skutt ned enn å gjøre en feil som førte til at uskyldige mennesker mistet livet, sier Buskerud, en av de yngste norske pilotene i Libya. Han trodde et øyeblikk at han hadde bombet feil.
FERSKINGEN: - Jeg ville heller ha blitt skutt ned enn å gjøre en feil som førte til at uskyldige mennesker mistet livet, sier Buskerud, en av de yngste norske pilotene i Libya. Han trodde et øyeblikk at han hadde bombet feil.

Det føltes meningsfylt for unge Buskerud å dra til Libya, bare få måneder etter at han var combat ready . Buskerud visste ikke noe mer om Libya enn det han kunne av «egeninteresse fra nyhetene».- Det var bred enighet i Norge om at vi måtte gjøre noe i Libya. I min verden føltes det rart å si nei til å være med. Det var et ansvar jeg kjente på, og jeg ønsket å bli brukt da noe først skjedde.

«Buskerud» var kjent som en gambler på fritiden blant kollegaene, men han var grundigheten selv i cockpit. Som en av de yngste norske pilotene fløy han inn i Libya, uten redsel for egen sikkerhet. Han følte oppdraget var likt det han hadde trent på, og vurderte risikoen som lav. Nå var han i utkanten av millionbyen Tripoli. Det var hans fjerde tur. Og hans første trykk på den røde knappen.

Nedtellingen startet. Om 50 sekunder skulle det smelle der nede på bakken. Om han hadde gjort alt rett.

- Jeg sjekket og sjekket systemet, hundre ganger, for å være sikker på at bomben skulle gå dit den skulle, sier han. Målet var utplukket og klarert.

- Det gjaldt bare ikke å drite seg ut.

Han hørte Vestfoldingen melde om to treff fra sitt fly. Han så rundt seg. Bomben han leverte sprengte ikke. Skrekkscenarioet raste gjennom hodet hans.

Hadde han gjort en feil? Traff bomben et annet sted? Tok han livet av uskyldige sivile? Her hadde han sluppet én bombe og så bommet? Buskerud så for seg avisoverskrifter. Mediene ville helt sikkert kaste seg over det. Og hvem ville støtte ham? Hva ville det bety for hele operasjonen om han bombet feil? Han bar fredsnasjonen Norges renommé på sine skuldre.

- Å bomme var det verste som kunne skje. Jeg ville heller ha blitt skutt ned enn å gjøre en feil som førte til at uskyldige mennesker mistet livet, sier den unge piloten.

Til slutt, etter å ha sett seg om fra cockpit over et stort område, øynet han hull i et skydekke, og hull i et tak. Der hadde bomben gått inn. På rett sted, gjennom en militær bygning.

Det var bare noe galt ved bomben. En feil ved avfyringsmekanismen gjorde at den ikke sprengte.

- Jeg forstår om folk tenker at det må være fælt å se sin bombe gå av på målet og potensielt ta menneskeliv. Men det er faktisk heller en lettelse å se bomben treffe, fordi det er en umiddelbar bekreftelse på at jeg har gjort jobben min riktig.

Bombe-oppdragene ble færre mot slutten av Buskeruds tjeneste. Kjæresten kom ned, han flyttet ut av pilothotellet noen dager og de ferierte sammen med sol og bad på et annet Kreta-hotell. Han syntes det var spesielt å oppleve fulle og intetanende nordmenn i gatene. Da han kom hjem til Norge etter oppdraget fulgte han konstant med på nyhetene om Libya.

- For meg var det en stor greie. Men omgivelsene hjemme var ikke interessert.

I alt slapp den unge piloten 13 bomber under sitt opphold, han alene droppet altså fem mer enn Norge hadde droppet mellom annen verdenskrig og Libya-operasjonen.

- Hva skulle vi gjort? Ikke noe? Ingen trodde det skulle bli sånn som det ble etterpå. Jeg kan ikke sitte her og påta meg noe ansvar, sier Buskerud.

Norske kampfly var på sitt siste oppdrag over Libya 30. juli 2011. Hva tenker de norske pilotene om Libyas skjebne i dag? Var det verdt innsatsen?

Del 4: Etter kampen

- Å vinne fighten er en ting ... at det ble et stort vakuum bak en despot, er ingen stor bombe, sier Nordlendingen.

Så mye fred for folket som fikk beskyttelse av Nato-bombene, er det ikke blitt. For mange er situasjonen i dag verre enn under Gaddafi. Libya er et splittet land. En mengde militsgrupper herjer. FN prøver å få stablet på beina en samlingsregjering. IS har forplantet seg i landet, symbolsk nok også i Gaddafis hjemby Sirte. IS tørster etter oljen. Og for ikke lenge siden utførte de et av de dødeligste angrepene i Libya siden 2011. Over 60 mennesker ble drept i et selvmordsangrep på et politiakademi. Spesialistyrker fra USA og andre land har vært på bakken i Libya i måneder, og det beredes grunn for nye kamper i Libya.

Nordlendingen retter seg opp i sofaen inne på Bodø hovedflystasjon.

- Han jævelen Gaddafi burde blitt tatt og stilt for retten i 2011. Det hadde kanskje vært første skritt i riktig retning, mener Nordlendingen.

Gaddafi falt i hendene på opprørerne — og døden - etter at de norske pilotene hadde reist.

- Det gjorde det nok litt mer behagelig for den norske politiske ledelsen, sier Nordlendingen.

Personlig synes han det som har skjedd i Libya i ettertid er synd.

- Men det kan i alle fall ikke henges på oss, eller Forsvaret.

- Synes du politikerne har vært tydelige på det?

- Nei. Vi løste jobben for den norske stat. Borgere, Storting og regjering. Konge og fedreland. I dette tilfellet også med et FN-mandat i ryggen, sier Nordlendingen.

- Hva er det viktigste budskapet ditt til politikerne?

- At det går an å sette seg inn i hva operasjoner som dette dreier seg om. For stortingspolitikere må dette være noe av det mest kritiske de er med å avgjøre. Det vi egentlig representerer er storpolitikk. Det må forvaltes riktig.

Nordlendingen er overrasket over hvor raskt interessen og diskusjonen rundt Libya-operasjonen kjølnet.

- Jeg tror ikke politikerne tenker over hvor mye personlig belastning som ligger i et slikt oppdrag. Vi har tatt belastningen og gjort den skarpeste operasjonen siden 1945. Er omverdenen klar over det? Dette er det kraftigste middelet Norge har til rådighet.

Bildevisning

       SLITASJE: Det er sprekker i flere av de norske F-16-flyene. Norge har sagt nei til bidrag over Syria i kampen mot IS.
SLITASJE: Det er sprekker i flere av de norske F-16-flyene. Norge har sagt nei til bidrag over Syria i kampen mot IS.

To F-16-fly pynter himmelen i det fjerne. Basen i Bodø har 24 timers beredskap underlagt Nato-kommando. Inne i en hangar skrus det på F-16-maskiner. Flyparken er gammel og slitasjen merkes. Det er små sprekker i skrogene på flere fly. Norge sa i januar nei til både amerikanerne og Frankrike om luftstyrkebidrag over Syria i kampen mot IS. Regjeringen har holdt igjen på grunn av aldrende flyflåte og beredskap i nord. I Bodø står flyene som skal avskjære russerne.- Vi hadde mye stang-inn med Libya-operasjonen. Det forventes kanskje at vi skal gjøre samme jobben igjen, med like stor suksess. Det er skummelt. Men ringer bjellen og vi pekes på, så gjør vi jobben igjen, sier Nordlendingen.

Styrkesjefen fra Libya-oppdraget, Bård Reidar Solheim, vrir seg på stolen.

- Jeg skjønner godt at man tenker seg om før man sier ja til nye oppdrag. Vi har også fått en mye sterkere trussel nær oss, sier Solheim. Han kjenner fortsatt mest på lettelse over at «det gikk bra i Libya».

- Det jeg er aller mest fornøyd med, er at vi ikke gjorde feil. Aldri har vi tatt så mange gode beslutninger på så kort tid, mener han.

- Men hva tenker du om Libya i ettertid?

- Det går jo an å tenke at vi ikke burde vært der. Men jeg har også spurt meg selv; hva om vi ikke hadde vært der? Hadde det blitt verre enn i Syria? Vi vet ikke, og det er ikke vår jobb å tenke på det heller. Det skjer mye forferdelig i verden. Jeg velger ikke å ta innover meg alt. Fra et jobbperspektiv står jeg rakrygget etter det vi gjorde.

- Tror du det norske folk forstår hva dere bidro med?

- For veldig mange vil det være overraskende hvor kraftig instrument vi har. Det er viktig å være klar over det. Vi er kapable. Litt av faren med dette er at det nå forventes at vi kan gjøre hva som helst, hvor som helst i verden, i løpet av 48 timer.

Da Vestfoldingen kom hjem fra Libya var det begrenset interesse utenfra for det han hadde vært med på.

- Det var noe som plaget meg litt, sier han. Piloten har tatt pause fra flygingen. Nå lærer han seg et nytt språk før han skal på stabsskole i utlandet. Etterspillet i Libya forringer ikke Vestfoldingens opplevelse av innsatsen han gjorde.

- Det viktigste for meg er at vi som ble satt til å gjøre jobben, gjorde den bra. Jeg ser tilbake på oppdraget som noe positivt, som bekreftet at vi mestrer jobben vår.

- Med det vi vet i dag, hva tenker du om alle bombene Norge droppet?

- Jeg har ingen gloriøse tanker om det vi gjorde i Libya.

Vestfoldingen er ærlig på at han ikke er mer opptatt av konflikten i Libya enn andre store konflikter i verden.

- Jeg har bare eierforhold til håndverket vi gjorde.

- Føler du at du har vært i Libya?

- Nei over Libya.

Buskerud var blant de yngste som deltok i Libya. Han har fortsatt en god følelse for jobben han gjorde.

- Men selvsagt skulle jeg ønske situasjonen i landet var langt bedre enn det den dessverre er i dag. Dette tror og håper jeg vi tar lærdom av i planlegging og gjennomføring av lignende operasjoner i fremtiden, sier han.

Buskerud fullfører en bachelor på Luftkrigsskolen. Han ønsker å være med dersom Norge blir spurt om å bidra igjen.

- Er vi med i en koalisjon, så må også vi bidra. Skjer det noe med Norge, må andre trå til for oss. Sånn er det.

Bildevisning

       MED BARNEVOGN: Fem år etter at Hordalendingen droppet bomber i Libya ser han seg tilbake. - Jeg har ikke en kvart promille dårlige følelser i meg, sier familiefaren.
MED BARNEVOGN: Fem år etter at Hordalendingen droppet bomber i Libya ser han seg tilbake. - Jeg har ikke en kvart promille dårlige følelser i meg, sier familiefaren.

Jagerfly er erstattet med trilletur med barnevogn i Bodøs gater. Hordalendingen er i farspermisjon, og i mars blir han pappa igjen, for tredje gang.- Det som har skjedd i Libya er uendelig trist, sier han.

Han mener politikerne må ta alt ansvar.

- Det var ene og alene et politisk ansvar å sende oss. Det var mangel på oppfølging og gjennomføring etter at vi hadde gjort vår jobb fra luften. Det lå en gyllen mulighet der til å hjelpe Libya på rett kjøl. Norge var blant dem som kunne gjort mer.

Selv lever Hordalendingen godt med det han var med på.

- Jeg har ikke en kvart promille med dårlige følelser i meg. Selv om jeg sikkert kan finne slike følelser også, om jeg graver etter dem.

Hordalendingen er klar på at Norges bidrag «åpenbart var av realpolitisk art». Han mener det bør stilles flere kritiske spørsmål etter slike operasjoner.

- Jeg tror ikke politikere eller folket visste hva de sa ja til den gangen.

Kilder:

«Norsk deltakelse i operasjonene over Libya 2011. En historie om hvordan regimebeskyttelse av sivile bidro til regimeendring», masteroppgave av major Paal Henriksrud, Forsvarets høgskole.

«Krig — en yrkesmessig selvrealisering. En kvalitativ studie av norske kampflygere i Libya», masteroppgave av Pål Kristian Fredriksen, Luftkrigsskolen)

«Tausheten om Libya», av Terje Tvedt i Nytt Norsk Tidsskrift.

Boken «I Forreste Række - jagerpilot i libyenkrigen», av Martin Walldén Jespersen

Referat fra redegjørelse i Stortinget 29. mars 2011, Aftenposten, The New York Times, Mary Fitzgerald, journalist og Libya-analytiker, NRK Brennpunkt.