Det er en tidlig morgen. Jeg, pappa og mamma skal besøke bestefar. Han bor på gamlehjemmet i den vesle byen vår som ligger i Norden. Det begynte i åttetiden om morgenen med at vi fikk en telefon fra be-stefar om at han har arrangert rullestolløp på gamlehjemmet slik han pleier et par ganger i måneden.

Bestefar er en ganske kortvokst mann med litt grått hår og langt skjegg som eldre mennesker ofte har. Han har alltid på seg de samme klærne som er en gammel og slitt nattdrakt. Han har noe mer og som er litt spesielt, men det får du høre senere i fortellingen.

Bestefar er ikke så slapp som en kan tro selv om han er 82 år. Han har en skilpadde under senga som han kaller Skill. Den er hele 149 år gammel og har 150-års-jubileum neste år. Skill bor under sengen til bestefar. Den har ladbar lomme-TV, så den kan få med seg «Globus2» på lørdager. Hvorfor bestefar har den der han har den, er en annen historie.

På gamlehjemmet holder bestefar på med å måle opp lengden på banen. Den skal være nøy-aktig 50 meter lang. Siden det er bestefar som arrangerer det, er det ofte det han er best i, og da er det som oftest han som vinner. Derfor får han selv den håndlagde premien.

Under hvert løp har ikke bestefar på seg de vanlige og slitte klærne sine. Han har en rød kje-ledress som det står Ferrari på. På hodet har han en motorsykkelhjelm med et ett-tall på. Skjermen som skjermer for vinden i ansiktet, er nå oppe, men han tar den nok snart ned.

Bestefar setter nå Skill på fanget og binder han fast med et eget belte. Skill har også briller som skjermer for vinden. Sjefen på gamlehjemmet lader startpistolen. Bestefar tar ned vindskjermen på hjelmen og lener seg fremover mot den 50 meter lange kor-ridoren. Jeg kan bare høre alle heiaropene.

Nå ser bestefar til siden og oppdager motstanderen. Plutselig virker det som bestefar girer opp og armene går som propeller. Han suser fra, men det er noe han ikke ser. Det er bare 20 meter igjen av banen. Han styrter mot enden av korridoren, og der er det en murvegg. Men det gjør visst tydeligvis ingen ting. Han braser rett gjennom murveggen så murstein spruter.

Tilskuerne skriker, og de andre deltakerne hopper ut av rullestolene og hinker og halter bort til det store hullet i veggen som ble formet slik bestefar ser ut. Ute ser de bestefar oppi et tre. Vi hører en latter, men hvor kommer den fra. Den kan vel ikke komme fra… eller kan den det? Ja, det gjør den. Den kommer fra bestefar. Bestefar ligger i treet og ler.

«Ha, ha for et kick.» «Ja, han lever,» roper mamma og pappa i munnen på hverandre før de spurter ned trappene for å komme ut til ham. Like etter kommer rullestolløpdeltagerne hin-kende og haltende.

«Går det bra, bestefar,» spør jeg. «Hæ. Hva sa du?» roper bestefar tilbake til meg. «Går det bra?» roper jeg av full kraft så til og med noen bak meg skvetter til. «Om jeg vil dra herfra, nei,» skriker han tilbake. Jeg sier det samme en gang til for at han skal høre det, og denne gangen oppfatter han det jeg sier. «Ja, både jeg og Skill har det bra.»

Da bestefar har kommet opp på rommet sitt igjen, har fortalt om opplevelsen, fått av seg sportsklærne og fått på seg den rutete nattdrakten, spør pappa om han vil være med på restau-rant og spise middag i kveld. Det vil han gjerne. «Greit, da møtes vi i resepsjonen klokken syv,» avslutter pappa.

Klokken er syv og bestefar er enda ikke kommet. Pappa spør en fra personalet om noen har sett ham. «Nei, jeg har dessverre ikke sett han siden i dag morges da han hadde rullestol løp.» Vi gikk og spurte en annen, men hun visste det heller ikke. Den siste vi spurte, sa at han var på rommet sitt og tutlet med et rødt lys nede på tv-en. «Å, ja, det er sant. Jeg har glemt å for-telle han at på disse tv-ene går ikke det røde lyset av når en slår av tv-en. Han tror nemlig han blir overvåket, og det er det verste han vet. Vi får dra opp og hente han,» sier han mens han småler.