Med sin hyperaktive lille nese kan denne afrikansk kjempepungrotten, på størrelse med en liten katt, snuse seg rundt på 100 kvadratmeter stort minefelt på en halvtime.

For hver mine den finner, vanker det en godbit. Derfor er motivasjonen på topp.

— Jeg synes dette er helt topp, sier Rune Fjellanger om rotteprosjektet. Han er biolog og har syv års erfaring med mineleting ved hjelp av hunder. De siste årene har han også vært hyret inn som konsulent i treningen av rottene.

Frykt og aggresjon

Det hele startet med en idé hos en belgisk rotteentusiast. Bert Weetjens vokste opp med gutterommet fullt av rotter, hamstere og marsvin. Etter noen eksperimenter i hjemlandet Belgia, tok han med seg laboratorierottene til Afrika.

— Det fungerte ikke. Men på et marked så han noen opphengte skrotter, og fikk vite at det var afrikanske kjempepungrotter. De var mye større enn labrottene, forteller Fjellanger.

De fanget noen av dem, og begynte avl. De fant ut at de ville rottene neppe var egnet. Isteden tok de barna.

— De ble fjernet fra moren allerede etter noen dager for å bli sosialisert.

— Hva mener du med sosialisert?

— Blant annet for at de ikke skulle lære frykten og aggresjonen overfor mennesker fra sine mødre. Dessuten er dette nattdyr, de sover helst om dagen. Derfor avlet man på de rottene som greide å holde seg våken lengst utover dagen. Man kan ikke lete etter miner om natten.

- Ensporede dyr

Rotter har sine ulemper. Blant annet egner de seg dårlig i bratt lende eller i høy vegetasjon. Men ellers er rottene mer effektive enn metalldetektorer og like effektive som hunder, ifølge Fjellanger.

— Rotter er dessuten svært kostnadseffektive. Etter 8-10 måneder er de ferdig utdannede feltrotter og holder det gående i seks-syv år. Hundene trenger to års trening før de er ferdig, sier Fjellanger.

Dessuten er de så lette at de ikke utløser minene.

Ifølge rottesjefen selv, Bert Weetjens, har rottene også et annet fortrinn fremfor hundene: De er utrettelig ensporede.

— Kaster du en pinne til en hund for 10. gang, får du beskjed om å hente den selv. Men en rotte vil jobbe så lenge den har lyst på mat, sa han til New York Times.

Lukter på spytt

Etter at de første feltrottene i Morogoro var ferdig utdannet for tre år siden, har de først og fremst vært i aktivitet i minefelt i Mosambik.

— Men man håper å komme i gang i Sudan også, når det blir litt roligere der, sier Fjellanger.

Men rotter jobber ikke bare i felt. De har også en gruppe som kun jobber i laboratoriet. De får tilkjørt støvprøver som er tatt ulike steder man har mistanke om at det ligger miner.

— Rottene snuser på støvprøvene. Dersom de markerer for TNT, leter de etter miner i det området støvprøvene ble tatt..

Fjellanger forteller også at noen rotter også er «eksperter» på tuberkulose. De får gleden av å lukte på spytt og hosteprøver fra både mennesker som har sykdommen, og andre som ikke har diagnosen.

— Dette er en billig test. Rottene har også høyere treffprosent enn labpersonalet...

- Vanvittig sosiale dyr

Fjellanger legger på ingen måte skjul på sin begeistring for rotter.

— Noe av det fine med rotter er at de er vanvittig sosiale. De klatrer på deg, og går du ut følger de etter deg som en hund. Selv om de ikke akkurat har utseendet med seg.

Fjellanger ser en lysende fremtid i hvilke områder dyr og mennesker kan samarbeide.

— Jeg tror vi bare er i begynnelsen av en utvikling der vi bringer luktprøver til rotter, som kan markere for ulike funn innen blant annet sykdom, sier han.

— Etter at jeg har sett hva disse rottene er gode for, så har det dukket opp flere prosjekter i hodet mitt.

— Hvilke da?

— Nei, det kan jeg jo ikke si til deg.

Lillebø, Jan M.