— Det minner meg om skrik og skudd. Jeg får vondt i magen og stenger alt ute, forteller 16-åringen fra Åsane.

Fredag satt hun i hovedhuset på Utøya, da hun hørte skrik. En folkestrøm kom mot henne. Hun klamret seg til døren.

— Folk løp mot utgangen, men det kom skudd derfra, så de skiftet retning og ble kastet tilbake i rommet, forteller Breisnes.

Hun og seks andre løp inn i en liten og trang bås på toalettet.

— Vi låste døren. Vi hørte at folk fortsatte å løpe og at bord og stoler ble veltet, sier hun.

Gjerningsmannen skjøt rundt seg. Breisnes hørte rolige skritt.

— Mange skrek høyt da de ble truffet. Da skjøt han en gang til og så ble det stille, forteller hun.

Deler seng med mamma

Breisnes forteller med en rolig stemme. Øynene henger litt i luften, som om de ikke helt vet hvor de skal se. Det har gått fire dager. Hennes mor stryker henne på ryggen når det blir tungt å prate.

16-åringen har sakte, men sikkert fått tilbake trygghetsfølelsen, men sover i samme seng som sin mor.

— Jeg vet ikke om det er fordi jeg er redd eller fordi jeg rett og slett er utmattet, men det føles trygt, forteller hun.

To ganger har hun vært i samtale med kriseteamet til Bergen kommune. Det hjelper å snakke med noen. Hun har også snakket mye med familie og venner, men hun tror det er vanskelig for andre å forstå det hun og de andre ungdommene har vært gjennom.

— De hører groteske historier og blir helt målløse, men det gjør ingenting. Det viktigste er at de er der og at de lytter, sier hun.

Hun forteller at det skal lite til for å vise omsorg.

— Det trenger ikke å være mer enn en klem eller en tekstmelding, mener hun.

Samtidig ønsker hun å gjøre helt vanlige ting. Hun tror det er viktig ikke å føle seg presset til bare å være lei seg.

— Det må også være lov å smile og le. Jeg vet at det ikke blir hverdag på en god stund, men jeg tror hverdagslige ting kan hjelpe meg å gå videre, sier hun.

Hvisket

Hun er tilbake til hovedhuset på Utøya, hvor mobilene ringte konstant fra bekymrede foreldre. Breisnes og de andre ungdommene hvisker til hverandre.

— Vi snakket om hva vi kunne gjøre hvis han kom inn på toalettet. Vi hadde låst, men han hadde automatgevær og kunne nok skyte rett gjennom døren, forteller hun.

De hørte skudd. Så ble det stille, så hørte de skudd igjen. Hun forteller at det virket som om gjerningsmannen gikk rundt på øyen for å drepe, for så å komme tilbake inn i huset for å se om noen hadde gjemt seg der siden sist. Hadde de det, skjøt han dem.

Hun forteller om en berg-og-dalbane av følelser.

— Vi ble overlykkelige da han sluttet å skyte, men full av angst da han startet igjen. Vi hørte folk rope om hjelp, men vi kunne ikke risikere livet til alle på toalettet ved å gå ut. Det var forferdelig, sier Breisnes.

Ville ikke åpne for politiet

Da politiet endelig kom, visste de ikke om det var ekte politi. Det var folk i alle båsene på toalettet. Da politiet banket på, ville de ikke åpne. Da alle de andre hadde gått ut, åpnet Breisnes og de andre opp døren.

— Vi fikk beskjed om å se ned, men jeg så alt likevel. Jeg så altfor unge kropper som lå livløst på gulvet, forteller hun.

Selv om politiet var kommet, følte hun seg ikke trygg. Hun tenkte at han plutselig kunne komme rundt hjørnet og drepe alle sammen. Det var ingen hjelpemannskaper i hovedhuset. Hun og de andre overlevende begynte å bistå i redningsarbeidet.

— Folk la de skadede i stabilt sideleie og prøvde å stoppe blødningene. Jeg hjalp til å bære en som hadde blitt skutt i foten og i skulderen, sier hun.

De sårede ble hentet i redningshelikopter. Selv ble hun fraktet med fergen over til fastlandet, hvor hun ble ført videre til Sundvollen Hotell.

— Jeg var lykkelig for å være i live, men det var så forferdelig å vite at mange ikke kom seg av øyen, forteller hun.

Skal tilbake

Hun ser opp. Historien vil alltid følge henne, men hun vil tilbake. Hun er redd, men vil ikke la frykten overdøve kjærligheten til Utøya.

— Det er vårt sted. Alle minnene, all kjærligheten og all fotballen vi har spilt i gjørmen skal overdøve en manns grusomme handlinger. Det skal bli vondt og komme tilbake, men jeg vil ikke unngå det som er vanskelig. Jeg vil ha tryggheten tilbake og kanskje erstatte de vonde bildene med gode bilder, sier hun bestemt.

Sammen med de andre overlevende, har hun de siste dagene grått, tent lys og snakket om alt som har hendt. De deler historier, for å få dem ut av hodet. Og det er ikke bare de som står sammen.

— Hele byen, hele landet står sammen i sorgen. Hans mål var å gjøre oss svakere, men jeg er sikker på at vi blir sterkere enn noensinne, sier hun.