— Nå er det ingenting jeg kunne ønske meg annerledes, sier Katharina.

To friske, unge damer raser nedover veien på juleny rattkjelke. Kontrasten til de to fortvilte barnevernsjentene Bergens Tidende møtte for to år siden kunne neppe vært større.

Drømmer i oppfyllelse

Problemer hjemme gjorde at Katharina og Cecilie ble tatt hånd om av barnevernet. Det midlertidige oppholdet på et barnehjem varte i 19 måneder, før jentene ble sendt til Egersund i et såkalt skjermet barnevernstiltak i regi av Ungplan. Der bodde jentene sammen med fem påpassere. Adressen var hemmelig og telefon og brev ble kontrollert.

De to søstrene følte det som en trussel at barnevernet vurderte å skille dem. Årsaken var at Ungplan fryktet at moren skulle kidnappe dem.

Oppholdet i Egersund, og bruddet med familie og venner i Bergen, gjorde situasjonen ekstremt vanskelig for de to jentene.

— De bodde som i et fengsel, sier Jan Sunde.

Han og konen Alice Alfheim Sunde kjente familien fra tidligere og var opprørt over tilbudet barnevernet ga. De startet en kamp for å få jentene tilbake til Bergen.

BT ble kontaktet og etter flere avisoppslag tok dommeren i fylkesnemnda affære. Han reiste til Egersund og konkluderte med tilbudet ikke var godt nok. Ekteparet Sunde fikk ansvaret.

— Du må nok slite med oss en stund til. Vi blir boende, sier de to jentene og ser ertende bort på Jan Sunde.

Katharina er blitt 16 år og går i 1. klasse på Langhaugen videregående skole. Lillesøster Cecilie er snart tenåring ý i 7. klasse på Midtun skole.

Som å bo hjemme

— Det er litt rart. På en måte har de to årene gått veldig fort. Men samtidig føler jeg at jeg har bodd hos Alice og Jan i 10 år. Det er dette som er hjemme. Hadde vi kunnet flytte tilbake til mamma, så hadde ikke det blitt som å flytte hjem, sier Katharina.

Det med mamma er litt sårt. Eldstejenten har forsonet seg med at hun nok aldri kommer til å flytte tilbake til mammaen sin. Akkurat det er vanskeligere for Cecilie.

— Å bo hos fosterfamilie kan aldri bli helt det samme som å bo hos den virkelige familien, sier Jan Sunde.

— Jeg synes nå omtrent det er det samme, skyter Katharina inn.

Halvtime å tenke på

I 1999 ga fylkesnemnda ekteparet Sunde en halvtimes betenkningstid. De to jentene kunne få komme hjem til Bergen, men ekteparet Sunde måtte stille opp som midlertidige fosterforeldre. - Alice ringte meg i London og spurte hva jeg mente. Da vi arbeidet for å få jentene tilbake til Bergen, var det aldri meningen at vi skulle bli fosterforeldre. Men selv om det ikke akkurat ble slik vi hadde tenkt oss, beklager vi oss ikke, sier Jan Sunde.

Ekteparet svarte ja. Et midlertidig opphold på fire måneder er blitt til to år.

— Nå blir de nok boende hos oss. Det er best slik, sier han.

Hustruen Alice Alfheim Sunde er primus motor på hjemmefronten. Hun har trukket seg fra driften av Villa Skjoldnes for å få timeplanen, med to unge damer i huset, til å henge sammen.

En liten baker

— Han er av og til litt streng. Men han kjøpte mobiltelefon til oss før jul, sier Cecilie.

Fosterfar steg i gradene.

Som i familier flest, med unge jenter i huset, kan diskusjonen gå svært så livlig og høyt.

— Men nå har jeg bestemt meg for ikke å være så sta. Og det burde du også ha som nyttårsforsett, sier Cecilie og ser bort på storesøster.

— Dessuten, jeg skal begynne å rydde rommet mitt, lover Cecilie. Jan Sundes latter avslører at veien til å innfri det forsettet er lang.

— Jeg skal skjerpe meg på skolen, sier Katharina. Hun gjør det allerede godt, men treeren hun fikk i matte irriterer henne.

De to jentene har fått mange nye venner de siste par årene og Cecilie er i ferd med å bli en ettertraktet baker på Skjold. Ingen får kringler og skillingsboller luftigere enn henne.

— Jeg har lært det av mamma. Mamma er veldig god til å bake, forteller Cecilie.

Ferdig med det vonde

— Det er ikke noe vanskelig å snakke om det jeg har opplevd. For to år siden, da vi flyttet inn hos Jan og Alice, snakket jeg så mye med Alice at jeg gjorde meg ferdig med det vonde. Derfor gjør det ikke vondt å snakke om det nå. Jeg har liksom ingen følelser i forhold til det lengre, sier Katharina.

Dagens Katharina er full av energi, glede og pågangsmot. Den samme jenten som for to år siden gråt i sinne og sorg i en tyvlånt mobiltelefon, i en stjålen samtale, fra et barnevernstiltak i Egersund.

Katharina minnet oss den gangen om pikene med fyrstikkene, der hun trasket gatelangs i Egersund og hadde gitt opp det meste, bare 14 år gammel.

Denne julen er eventyret om den stygge andungen, som ble forvandlet til en vakker og sterk svane, en bedre sammenligning.

fakta/to søstre

  • Senhøsten 1999 fikk den private barnevernsorganisasjonen Ungplan ansvaret for Katharina og Cecilie. De to jentene ble flyttet til et hus i Eger-sund der de bodde alene sammen med fem påpassere.
  • De ble nektet kontakt med familie og venner, og levde under et strengt regime preget av kontroll og lite var-me. Situasjonen førte til at ekteparet Jan og Alice Sunde og jentenes mor startet en kamp for å få dem plassert nærmere Bergen.
  • I desember 1999 reiste Alice Sunde og Bergens Tidende på uanmeldt be-søk til Katharina i Egersund, der hun skulket skolen, vandret gatelangs og var lei av alt.
  • Beskrivelsen i BT av barnevernstil-budet var en av årsakene til at Fyl-kesnemnda i Hordaland like før jul i 1999 grep inn og bad ekteparet Sun-de ta midlertidig ansvar for jentene.
  • Cecilie og Katharina har vært under barnevernets ansvar siden 1997, da moren deres bad om hjelp. De første årene i barnevernets varetekt bar preg av midlertidighet og usikkerhet om fremtiden.
GLAD JUL: For to år siden så Katharina (t.v.) og Cecilie mørkt på fremtiden, i år har de feiret en god jul med fosterfamilien.
FOTO: RUNE SÆVIG