— Mine første minner fra sykdommen er at mamma byttet meninger veldig ofte. Hun kunne si til meg «bare dra og besøk vennen din». Når jeg kom hjem igjen, hadde hun glemt det, vært kjemperedd for meg, og jeg fikk huden full av kjeft for at jeg hadde dratt. Det føltes urettferdig. Da jeg var rundt 11 år, begynte sykdommen å utvikle seg dramatisk på kort tid, og vi hadde mange sånne konflikter, sier Hanne Nerland (33). Hun forteller sin historie for å gi et innblikk i hvordan demens kan ramme både den syke og barn i familien.

- Mor alltid til stede

Den plutselige endringen i atferd, sto i sterk kontrast til den sterke omsorgspersonen Kari-Janne Nerland egentlig var. Hun gikk bort i 2007, 67 år gammel. I dag er datteren Hanne 33 år. Hun bor i barndomshjemmet på Lillestrøm, og har mange gode minner.

— For meg var mamma alltid til stede. Jeg var mye med henne ute naturen. Hun plukket urter, og hun var flink til å undre seg over ting. Hun stoppet opp og så de små blomstene på stien, en maurtue eller en fugl i et tre. Mamma var alltid nøye på at alt liv, uansett om det er et insekt eller noe annet, har sin verdi. Hun var også en veldig aktiv person i nærmiljøet, jobbet både på sykehjem, i barnehage og var aktiv på dugnader. Sammen med pappa var hun også beredskapshjem for barnevernet.

Syltetøy i komfyren

— Pappa gjorde sitt beste, og søkte også sykehjemsplass for henne. Men han fikk nei, fordi hun var for frisk. Jeg følte at hjelpeapparatet og kommunen hjalp til minimalt. Jeg gikk i konstant beredskap, og kom ofte for sent på skolen, fordi hun var deprimert, og det var vanskelig å forlate henne om morgenen. Jeg var redd for at noe skulle skje, sier hun.

Etter hvert sluttet Hanne å ta med seg venner hjem.

— Jeg visste ikke hva slags humør mamma var i, og om hun hadde satt sukkeret i kjøleskapet, og syltetøyet i komfyren. En gang jeg kom hjem med en venninne, satt mamma i trappen og gråt, og var ikke forberedt på at jeg kom. Hun hadde ikke kledd seg ordentlig, og så bare veldig sørgelig ut, i morgenkåpe og med håret til alle kanter, sier Hanne Nerland, og forklarer at det var svært tungt for moren da hun forsto selv at hun var syk.

Motstridende følelser

— Det ble veldig viktig for meg å beskytte henne, og prøve å hjelpe henne med praktiske ting, som å finne frem klær og minne henne om at hun måtte dusje.

Til slutt ble det for mye å bære for unge Hanne. Med kraftige motstridende følelser, flyttet hun hjemmefra da hun var ferdig med ungdomsskolen.

— På den ene side ville jeg ikke flytte, for jeg ville ikke svikte henne. På den annen side, skjønte jeg at hvis jeg ikke gjorde noe drastisk, kom det til å gå ille for meg. På Fjordane Folkehøgskole møtte jeg en av mine beste venninner, som bor på Askøy, og jeg fikk hjelp til å se fremover. To måneder etter jeg dro, fikk mamma sykehjemsplass, sier Hanne.

— Det var godt at hun fikk den plassen. Da hadde hun folk rundt seg hele tiden. Jeg kunne slippe å bekymre meg for at hun var alene hjemme om dagen når pappa var på jobb. At hun skulle sette på komfyren, at det begynner å brenne, at hun kunne skade seg, gå ut og ikke finne veien hjem igjen.

Til Bergen

Hanne ønsker at barn og unge som pårørende skal bli sett og hjulpet, og den 16. oktober kommer hun til Bergen for å snakke til studenter i omsorgsutdanning.

— Det er viktig å få frem hvor viktige denne yrkesgruppen er, både i forhold til hver enkelt bruker og hvordan de møter pårørende. Det er viktig at barn blir ivaretatt, sier hun.