Marta og familien hennes var blant de få av telavågfolket som slapp unna internering og fangenskap. Det kunne de takke mor og far for, Marie og Johan Telle. Nå er historien deres med i boken «Englandsfeber» som kom for vel en uke siden. Forfatter er Trygve Sørvaag.

Vi traff søsknene Marta, Anny og Willy på Nordsjøfartmuseet i Telavåg da en ny utstilling ble åpnet i forbindelse med bokutgivelsen. Her er også far og bestefars robåt en del av utstillingen, den gamle svarttjærete båten som de rømte med i 1942.

Øyenvitne

Marta Telle som var 17 år i april 1942, så deler av hendelsene da Telavåg ble utslettet og folket sendt i fangenskap. Marerittet begynte søndag morgen 26. april da den tyske sikkerhetstjenesten og det norske statspolitiet i Bergen slo til. Det ble skuddveksling, og to tyske høyere offiserer ble drept av to norske agenter fra England. I løpet av dagen ble tolv telavåginger arrestert og sendt til Bergen. Men det var bare begynnelsen.

Johan Telle ante uråd. Han deltok ikke i motstandsarbeidet etter det Marta vet, men eldste broren hennes Magnus var i England, så Johan stakk av og holdt seg skjult i utmarken hele søndagen. Grytidlig mandag morgen tok Johan og Marie med seg Anny, Willy og Johan i båten og rodde inn til slektninger på Steinsland.

I etterkant vet vi at det var et klokt trekk, men folket i Telavåg kunne ikke i sin villeste fantasi forestille seg hvilken hevn Gestapo kom til å sette i verk.

Da Johan og Marie rodde vekk med tre unger satt Marta, bestemor og Arne igjen. De skulle hentes i neste omgang.

— Vi rekna ikkje med at det blei så gale, sier Marta Kristiansen som i dag bor på Hauglandshella på Askøy.

Noen få kom seg unna

To ganger var mor utover til Telavåg for å hente dem, men måtte gi opp på grunn av tyske vaktposter. Torsdag morgen, i god tid før Terboven dukket opp, klarte hun å ro over vågen i lånt båt. De rømte i hui og langs landeveien fra Nipo til Spildepollen, der far satt med robåten og ventet. Familien forlot alt, hadde bare klærne de gikk i. Det var i siste liten. Familien var i sikkerhet. Huset deres i sjøkanten på Telle-siden ble brent sammen med resten av bygden. De tre siste krigsårene bodde familien i skjul hos slekten på Steinsland.

Omtrent 25 stakk unna i tide, deriblant de åtte i familien til Robert Moen på Nipa. Den aller siste var en eldre kone som lurte seg inn i et skjul da kvinner og barn ble samlet sammen. Etter at båtene forlot Telavåg lørdagen gikk hun over land til slektninger.

Høsten 1942 ble Anny «Mortensen» konfirmert i Kausland kyrkje, og hun tok huspost hos familien til Per Bakke i Bakkasund.

Marta var mest i byen og jobbet, på Førland Hotell. Johan Telle livnærte seg som bygningsarbeider og med forefallende arbeid.

Etter hvert våget han seg også ut i båten på fjordafiske. Han måtte være ekstra varsom, for tyske vaktbåter rekte mye i området.

Boken og utstillingen

Mange har lest om om krigsårene på Vestlandet. Det har også Trygve Sørvaag, men han ville mer.

Han har sett stedene, snakket med folkene, og tatt massevis av bilder på begge sider av Nordsjøen. Han har opplevd det enorme kultursjokket de må ha følt, fra småstedet på Vestlandet, landgang på Shetland og reisen gjennom Skottland til storbyen London. Det er også dette boken og utstillingen handler om.

Her er portretter av en rekke mennesker som var involvert i nordsjøfarten. Hva følte 16-åringen som aldri hadde gjort et håndtak hjemme, men som ble kastet ut i virkeligheten i Atlanteren. Folk som hjalp flyktningene av gårde og de som tok imot dem på Shetland, mannskap på båtene, agenter på norskekysten, steder de skjulte seg og kaier de reiste fra. Her er de fleste sider ved nordsjøfarten og menneskene som var med, presentert 60 år etter.

En reise i tid

— Også jeg ble fascinert av historien om Shetlands-Larsen. Etter hvert som jeg reiste og snakket med folk innså jeg plutselig at jeg på en måte var blitt en del av historien. Årsaken var at jeg hadde møtt han som eide fiskebåten – og han som stjal den. Jeg har møtt redningsmannen og han som ble reddet, de hadde ikke sett hverandre siden den natten for 60 år siden. I to generasjoner hadde de tenkt på hverandre, uten å vite navn eller hvordan det gikk med den andre.

Nå kunne jeg fullføre historien - deres historie, sier Trygve Sørvaag (31) som bor og jobber i London.

Det er blitt en annerledes bok. Den forteller like mye i bilder som i ord. Den fyller ut, den gir oss steder vi ønsker å se. Hvor mange har ikke reist med okkupasjonsbøkene i ene hånden og kartet i andre, nå kan du selv se fortøyningsplassen på Hernar, eller stranden der Leif Larsen vaklet i land på Torholmen. Det er blitt en vakker gavebok for den som kan en del og vil vite litt mer om kampen for friheten under okkupasjonen.

SLAPP UNNA FANGENSKAPET. Marta Kristiansen, Anny Sæle og Willy Telle «Mortensen» betrakter robåten som var så viktig for dem i 1942. Nå er den gamle båten til far og bestefar en sentral del av den nye utstillingen på Nordsjøfartmuseet i Telavåg. Sammen med dem står Trygve Sørvaag som har laget boken «Englandsfeber».<p/>FOTO: ØIVIND ASK