— Jeg fikk sjokk. Det er første gang jeg ringer nødnummeret, og jeg hadde vel en tanke om at man skulle få hjelp med en gang, sier han.

Det var en onsdag i slutten av oktober at Bjørnestad svingte inn til boligen sin på Nygårdshøyden. Klokken var rundt fire, og han skulle straks plukke opp sønnen sin på skolen for så å kjøre ham på karate. En taxi sperret veien, slik at han ikke kom forbi. Han ventet en stund, før han tutet en gang. Han kjørte rolig forbi menneskene som hadde hopet seg opp rundt drosjen. Flere av dem var tydelig ruset.

Idet han svinger inn til boligen sin, ser han en mann komme løpende etter ham. Han er ifølge Bjørnestad ganske hyper og fryktelig sint. Bjørnestad slår da først politiet sitt sentralbordnummer på 02800, men får ikke noe svar.

Han åpner forsiktig bildøren og får en skyllebøtte av mannen. Han forklarer at det var en mann i rullestol som skulle inn i taxien.

— Han er fryktelig sint, og jeg lytter til hva han har si, men må skynde meg videre. Jeg sier bare ok, ok. Da eksploderer han og kaster en ølboks i gjerdet, med så stor kraft at den deler seg i to. Det er da jeg begynner å bli småredd, forteller Bjørnestad.

Han prøver å sette seg inn i bilen. Han lukker døren mot seg, men mannen kaster seg over døren. Han drar og river i døren, roper og skal inn. Bjørnestad slår 112, samtidig som han drar alt han har i døren. Ingen tar nødtelefonen.

- Vill i blikket

Etter en stund, skyver Bjørnestad døren fra seg. Mannen blir sperret bak døren, og Bjørnestad reiser seg og sier tydelig "nå er det nok". Da roer mannen seg litt. Bjørnestad skynder seg inn i huset sitt.

— Hadde han klart å komme seg inn i bilen, hadde han nok angrepet meg. Han var helt vill i blikket. Jeg følte meg truet, forteller han.

Vel inne i huset sitt er Bjørnestad svært skjelven. Hvorfor tok ikke politiet telefonen? Han ringer 112 nok en gang, men uten hell. Ingen tar telefonen.

— Spesielt etter alle diskusjonene i etterkant av 22. juli, tenkte jeg at beredskapen var blitt bedre. Jeg regnet med å få svar med en gang jeg ringte, sier han.

Bjørnestad er en av rundt 400 personer som har fortalt sin historie på bt.no/112. Flere personer forteller at de sliter med å få tak i politiet når de ringer. Noen forteller at de må stå i kø. Andre ringer, uten å få svar. Noen gir til slutt opp.

- For lite folk

Walter Fosse, operasjonsleder i Hordaland politidistrikt, forteller at de noen ganger ikke er nok folk til å ta imot alle telefonene som kommer.

— Hvis vi for eksempel er fire stykker på jobb, og fem personer ringer, så må den femte vente. Slik er det beklageligvis, og det er nok det som har skjedd i denne saken. Vi tar også direktetelefoner fra ambulansetjenesten og brannvesenet. Også disse telefonene kan føre til at noen må vente, sier han.

Han forteller at deres hovedutfordring er at folk ringer for mer uviktige saker, hvor de i stedet skulle ha ringt 02800 for å få hjelp. Dette er et nummer som setter deg direkte til ditt politidistrikt sitt sentralbord.

— La oss ta et eksempel. Nå er klokken halv to, og jeg har vært på jobb siden syv. Femti personer har ringt, men det har ikke vært noen oppdrag. Folk ringer 112 for alt fra tapte paraplyer og hunder, til spørsmål om hvorvidt vi har mottatt deres anmeldelse. Dette går ut over saker der folk faktisk er i nød, og det er svært uheldig og trasig, forklarer Fosse.

Fosse sier de bruker mye tid på å legge høflig på røret, og henvise folk til sentralbordnummeret.

— Det er viktig at folk lærer seg riktig bruk av nødnummeret, slik at vi kan arbeide med de sakene hvor det trengs øyeblikkelig hjelp, sier han.

- Mer utrygg

Bjørnestad har tenkt mye på episoden i ettertid.

— Jeg føler meg mer utrygg. Jeg tenker mest på mine barn og min kone. Vi bor i et område hvor det kan oppstå problemer, og jeg synes det er skummelt å vite at man ikke kommer gjennom med en gang. Er man i nød, så trenger man hjelp umiddelbart, sier han.

Fosse synes det er beklagelig at Bjørnestad opplevde å ikke få tak i dem. Han understreker at nødtelefonen er høyt prioritet.

— 112 er en prioritert linje, og vi gjør så godt vi kan. Likevel blir det slik at vi ikke kan svare flere personer enn det vi har linjer til, sier han.