Erlend Filippusson, Eindride Erlendsson og Erlend Eindridesson mener historikerne er far, sønn og sønnesønn.

De kom inn i norgeshistorien like etter svartedauden i 1349, da Norge var sterkt svekket etter pesten som tok livet av kanskje mer enn halve befolkningen. De fryktelige epidemiene var en katastrofe for landet, både menneskelig og økonomisk, men det viktigste var kanskje at kongemakten, geistligheten og stormannsslektene ble så redusert at landet lå åpent for utenlandske adelsslekter, og «oppkomlinger».

Forsvant

— Er det noen i området i dag som kan finne ridderne i slektstreet sitt?

— Nei, det er lite trolig, sier Yngve Nedrebø.

Tidligere slektsforskere hadde ofte sterke ønsker om å finne adelsslekter i stamtreet sitt, og det hendte de tøyde kildene litt for langt for å nå målet. Derfor er det nok noen som feilaktig tror de stammer fra Losna-ridderne, tror Nedrebø.

Flertallet av de gamle norske adelsslektene forsvant på 1500- og 1600-tallet. Mange har reflektert over hva det kunne skyldes. Noe må ha sin bakgrunn i at de økonomiske betingelsene var endret. Med sterkt reduserte inntekter ble det vanskeligere å opprettholde den levemåten som var knyttet til adelsskapet.

— De var ikke attraktive på ekteskapsmarkedet, og dersom de giftet seg «under sin stand» ville adelsskapet automatisk være tapt. Så valget ville være å gå ugift og barnløs, eller tape adelsskapet gjennom ekteskapet. Mange prioriterte adelskapet, og døde ut. Andre adelsmenn dro ut i krig for å leve ved sverd, og fikk selv et kort liv, sier Yngve Nedrebø.

De unge adelsmennene var med andre ord mer opptatt av å oppsøke krigen enn jentene, og de unge adelskvinnene gikk heller alene enn å gifte seg under sin stand.

Erlendsgården i Bergen

Den eldste av de tre stormennene, Erlend Filippusson, er nevnt første gangen i 1367. Han var trolig født ca. 1330. I en årrekke var han kongens fremste mann i Bergen, med sete på Bergenhus, eller «regjeringskvartalet» som vi kan kalle det.

I 1375-89 er han kongens «fehirde» i Bergen, altså den som førte kongens regnskap, samtidig som han var sysselmann i Nordfjord. Han hadde dermed kongelig styresmakt over byen og bygdene omkring, økonomisk, militært og rettslig.

Erlend var ikke interessert i ridderverdigheten, i stedet ble han kalt «væpner», og regnes blant kong Håkon 6. Magnussons ti nærmeste menn. Det er også sannsynlig at han drev handel i Bergen, og eide Erlendsgården, der Muren ligger i dag. Da han trakk seg tilbake fra det offentlige livet flyttet han sannsynligvis til Losna.

Datteren Sigrid fikk han giftet inn i den norske høyaristokratiske slekten på Giske, men trolig ble ingen av barna hennes voksne. Det er sannsynligvis Sigrid som er opphavet til sagnet om den adelige damen i «Frustova» på Losna.

Broren hennes, Eindride Erlendsson, overtok etter faren Erlend som en av landets mektige stormenn. Han avslo ikke ridderverdigheten, og lot seg opphøye av dronning Margrete i 1397, da traktaten om Kalmarunionen ble inngått. Han var en av de norske utsendingene da unionen mellom Norge, Danmark og Sverige ble undertegnet, og ble en av Margretes mest betrodde menn.

Eindride var en kort stund høvedsmann på Akershus før han overtok i Tønsberg. I 1427 er han nevnt som kongens fremste mann i Bergen. Om han hadde kontakt med Losna forteller kildene ikke noe om, men vi vet at både faren og søsteren Ingrid bodde der en periode da Erlend nærmet seg livets slutt.

Kapreren

Eindrides sønn igjen, Erlend Eindridesson, ble født inn i en av landets fremste slekter da han så dagens lys omtrent år 1400. Etter faren gikk han rett inn i mektige posisjoner, blant annet som diplomat, kongens utsending til utlandet. Han var trolig også en erfaren sjømann, og drev handel utenfor Norge.

Ca. 1430 giftet Erlend seg med Gudrun, datter av ridder Olav Håkonsson. Ekteskapet knyttet ham til flere mektige adelsslekter, og 2. juli 1442 ble han slått til ridder under kroningen av Kristoffer i Oslo. Ut i 1440-årene flyttet Erlend tilbake til Vestlandet. Han kjempet hele livet innbitt mot hanseatenes makt, og kildene forteller at han kapret flere hanseatiske skip. 25. november 1445 plyndret han en skipper fra Danzig ved Utvær som var på vei sørover fra Bergen med varer. 13. desember kapret han enda et skip fra Danzig, denne gangen ved Sirevåg på Jæren.

I 1447 selger han bestefarens eiendom på Strandsiden, derfor er det sannsynlig at han bodde andre steder, kanskje i Sogn, og kjøpte land som gikk inn i Losnagodset, der Losnegård var hovedgården.

Etterslekten

Erlend hadde ingen sønner, og det var derfor ikke mulig å opprettholde de politiske posisjonene han, faren og farfaren hadde opparbeidet. Han og Gudrun fikk to døtre som vokste opp, Sigrid og Ingjerd. Sigrid ble gift med lensmannen på Akershus, dansken Bo Flemming på Nesøya. Hun ble enke i 1501, og godset gikk videre til datteren Margrete som igjen giftet seg med den danske adelsmannen og riksråden Holger Rosenkrantz.

Ingjerd ble først gift med ridder og riksråd Olav Guttormsson på Lista, andre gang med den norske riksråd og væpner Arald Kane. Da Ingjerd døde barnløs i 1490 arvet han Giske og Bjarkøygodset etter henne. Den gangen var det strategiske hensyn som bestemte giftermålet, også i adelsfamiliene. Her var målet å samle mest mulig makt og eiendommer, kjærligheten spilte nok ofte mindre rolle.

Lensherre Arald Kane fikk liten glede av godset han arvet, men det var hans egen skyld. Lensherrene den gangen hadde stor makt, og det var fristende å misbruke den. Det gjorde Arald Kane, men bøndene på Sunnmøre hevnet seg. I 1496 ble han og flere av sveinene hans drept under en tingsamling. I Ulstein kirke står en alterkalk med våpenskjoldet til slekten, denne skal Ingjer ha eid.

På slutten av 1660-tallet var Losne-ætten borte som storætt, de var oppslukt av de danske adelsslektene Rosenkrantz, Rantsau og Thott, og Losnagodset ble solgt ut av slekten. De strategiske hensynene som bestemte giftermål hadde slått feil.

Nakent og forblåst

I dag er det ikke mange spor igjen på Losna etter tidligere tiders storhet, annet enn noen navn i landskapet som kan gi oss en pekepinn, deriblant Frustova og Kirkjeneset.

Vi kan virkelig lure på om det er riktig at denne karrige, forblåste øyen ute i Sognesjøen var herresete for en av landets mektigste adelsslekter. Men hvis vi prøver å se for oss den tidens forhold, så ligger Losna strategisk til ved innløpet til Sognefjorden, og langs kystleien. Det er kort avstand til Bergen, som var landets viktigste by helt frem til begynnelsen av 1800-tallet.

Hadde du fiender i landet, var det kort vei til redningen ut i havet og over til Shetland, Orknøyene eller Island, eller motsatt. I en tid med stadig ufred var det viktig å ha venner på andre siden av havet. Kanskje var det også slik ridderætten på Losna bosatte seg ved Sognefjorden.

Vestfra?

Statsarkivar Yngve Nedrebø har sett på en gammel teori om at Losna-ætten kom fra vest, Skottland eller Orknøyene. Det er flere ting som kan peke på det.

— Navnet Erlend Filippusson høres unektelig fremmed ut for oss i dag, men hvordan var det på 1300-tallet?

— Erlend var et vanlig navn på Orknøyene og i Norge, men Phillip eller Filippus er ikke noe norsk navn, derimot er det mye brukt i skotsk og engelsk område, i Norge stort sett bare i Losna-slekten, sier Yngve Nedrebø.

Det andre som peker vestover er slektsvåpenet, som er nesten identisk med våpenet til St. Clair-slekten i Skottland. Denne ætten hadde nære bånd til Norge i hele perioden fra 1200-tallet og godt inn på 1500-tallet.

— Særlig fra 1350-årene ble båndene styrket. St. Clairene var på leting etter allierte som kunne hjelpe dem til jarleverdigheten på Orknøyene, og da var det naturlig å søke seg mot Norge. Kanskje var det en nær forbindelse til adelen i Skottland som gjorde at Losna-slekten kunne bygge opp makten sin i Norge, sier Nedrebø.

— Vi ser også at den siste av ridderne på Losna hadde eiendommer på Shetland, det kan de to første også ha hatt, men kildene er magre. Så er det stedet Losna. Øyen ligger helt vest i Norge, og er tilnærmet det nærmeste du kommer øyene vest over havet.

Til sist må vi også nevne at mange av innflytterne til Bergen kom vestfra, rundt 1600 var ca. 10 prosent av dem som tok borgerskap i byen fra dette området. Den nære forbindelsen med områdene fra det gamle Norgesveldet var ikke brutt.

Losnaspel og ny bok

I den gamle slektslitteraturen sies det at Filippus Erlendsson kom fra gården Osland i Sogn. Det er lite trolig på grunn av det store tidsspennet mellom generasjonene. Disse opplysningene kommer frem i boken «Riddarane av Losna» som kom ut på Selja forlag i Førde 14. juli. Boken er produktet av et samarbeid mellom Gaute Losnegård, Rolf Losnegård og Berit Gjerland. De har fått med seg Yngve Nedrebø og Kåre Losnegard som medforfattere.

12. og 13. juli ble Losnaspelet vist på Losna. Forfatter av dette spelet er Rolf Losnegård. I år var det Helge Jordal som utfoldet seg som «herr Eindride til Losna», mens Gry Losnegård Hansen spilte svigerdatteren Gudrun.

<b>LOSNA:</b> I dette luneste området øst på øyen lå herresetet til Losnaridderne.