Familien Kalleklevs hus i Laksevåg er fullt av mennesker døgnet rundt. Selv i livskriser må praktiske oppgaver gjøres, mat handles, klær vaskes. Barn skal trøstes og begravelse organiseres. Da er nære venner og familie gode å ha nær seg. Og ikke minst, Lasse Kalleklev og de tre barna er aldri alene de første ukene etter at Linda Søraa Kalleklev omkom i sykkelulykken i Langedalen i Os 29. mai i år.

Hun og en gruppe på rundt 20 syklister fra Bergen Cykleklubb var på treningstur, da 45-åringen kolliderte med en traktor. Dagen etter ble hun erklært død på Haukeland sykehus.

Mange strever lenge med å forstå hvordan de kan leve videre og tror ikke de kan bli lykkelige igjen. Men tiden er en venn

— Jeg tror ikke jeg hadde sittet her i dag, hvis det ikke hadde vært for dem. Vi har alltid hatt et godt og nært forhold både i min og Lindas familie, sier Lasse Kalleklev.

Klumpen i mellomgulvet

Før 29. mai engstet han seg aldri for dem han er glad i. Ulykkene og tragediene som rammet var kun noe som sto i avisen.

— Men denne gangen skjedde det faktisk med oss. Min viktigste samtalepartner, beste venn og bauta i livet er borte. Erkjennelsen kan beskrives som en vond klump av angst i mellomgulvet, sier Kalleklev.

Selv beskriver Kalleklev følelsen av sorgen som et fysisk vonde som kommer og går. Man forstår det ikke før man selv har opplevd

det.Nå, nesten syv måneder etter tragedien, går det i bølgedaler.

— Den første tiden befant jeg meg på et veldig mørkt sted. Men nå vet jeg jo at det vil bli bedre. Det har aldri vært noen tvil om at jeg skal klare meg som menneske og at det skal gå bra med resten av familien. Men det er tomt i huset uten Linda og vi savner henne veldig. Sorgen vil nok alltid henge igjen og være en del av den vi er.

En naturlig del av livet

Mennesket er et flokkdyr. De fleste trenger en håndfull mennesker de kan søke nærhet og kjærlighet hos.

Forskning viser at vi klarer oss mye bedre hvis vi har en slik sosial base å lene oss på i sorgen, og spesielt den første tiden etter et dødsfall.

— Den sosiale støtten er svært viktig for oss. Vi ser at omgivelsene kan være usikre på hvordan de skal forholde seg til en som har opplevd et dramatisk og plutselig dødsfall. Enkelte trekker seg umiddelbart litt unna. Men viktigheten av at man tar kontakt, formidler at man stiller opp og viser omtanke kan ikke undervurderes, sier Atle Dyregrov ved Senter for krisepsykologi.

Han sier det er omtrent like mange måter å oppleve sorg på som det finnes mennesker. Er et dødsfall brutalt og uventet, påføres også de etterlatte traumer i tillegg til sorgen i seg selv.

— Når sjokket og nummenheten begynner å slippe tak, kommer det intense savnet og lengselsreaksjonene, sier krisepsykologen.Men hvor lang tid dette tar er det ingen fasit på. Det finnes omtrent like mange måter å takle sorg på som det finnes mennesker.

Fra mørke til fremtidstro

Beskjeden om at Linda kun ble holdt i live av maskiner sendte Lasse Kalleklev rett i bakken.

Selv husker han bare bruddstykker fra de første par ukene etter konens død.

LIVSNYTER: Linda Søraas Kalleklev (45) hadde mange ulike hobbyer. - Hun var et råskinn på telemark, sier Lasse Kalleklev.
Lasse Kalleklev

Ennå flere uker gikk før han klarte å se fremover.— Man kommer til et punkt hvor man innser at livet må gå videre, ikke minst for barnas del, sier Kalleklev.

På Haukeland kom spørsmålet om organdonasjon opp på ulykkeskvelden. Fra før visste han at Linda hadde donorkort.

— Det viser bare at hun alltid tenkte på andre. Linda var et blidt og sprudlende, sosialt og genuint godt menneske. Og ikke minst en fantastisk kone og mor. Derfor er hennes skjebne så ulidelig urettferdig, sier Kalleklev.

Tapet av en livsledsager snur opp ned på hele livet. Det trygge og forutsigbare rives vekk og erstattes av utrygghet og en usikker fremtid. Det første året er verst, ifølge krisepsykolog Dyregrov.

— Mange strever lenge med å forstå hvordan de kan leve videre og tror ikke de kan bli lykkelige igjen. Men tiden er en venn, sier han.

Å bygge seg et nytt liv

For Lasse Kalleklev begynte hverdagen å melde seg igjen utover høsten.

— Hverdag er kanskje et galt ord. Det er jo ingenting som oppleves som normalt, selv ikke etter syv måneder. Men det var nødvendig å få strukturene tilbake, komme seg i jobb igjen og gjenoppta treningen, sier den 49 år gamle fotografen.

Treningen har vært viktig for Lasse Kalleklev.

— Det har vært som en medisin. Det fikk både hodet og kroppen i gang igjen. Nå er jeg i bedre form en noensinne, til min brors store fortvilelse, sier han med en latter.

SAMMENSVEISET FAMILIE: Hele familien Kalleklev på London-tur for to år siden. - Vanligvis leser man om ulykker og tragedier i avisene. Denne gangen skjedde det faktisk med oss, sier Lasse Kalleklev.
Privat

Spesielt har sykkelturene med hans og Lindas felles venner i Bergen Cykleklubb vært til stor hjelp.— Å være en del av et så fantastisk flott og sammenvevd miljø har definitivt vært en viktig støtte de siste syv månedene.

Atle Dyregrov sier at menn og kvinner kan ha ulike måter å takle sorgen det første året. Der kvinner ønsker å dele tanker og følelser, tyr ofte menn til fysisk aktivitet, og gjerne i ensomhet.

— Trening er en viktig stressmestringsfaktor, og produserer andre stoffer i kroppen enn hvis man bare sitter og grubler, sier Dyregrov.

Det er likevel viktig å kjenne på sorgen inn imellom, samtidig som man kommer seg i aktivitet, kommer ut jobb igjen og finner tilbake sitt sosiale liv.

— Målet er å finne en balansegang. Det er mulig å havne i grøften på begge sider, sier krisepsykologen.

Det største ønsket

Ifølge Dyregrov opplever at tapet av en nær person endrer dem som mennesker. Så også Lasse Kalleklev.

— Linda dro meg alltid med på turer og aktiviteter. Jeg har lært at jeg aldri skal utsette noe jeg har lyst å gjøre igjen. Linda og jeg snakket ofte om at vi hadde lyst å ta med hele familien til USA. Nå nylig bestilte vi tur til New York for hele storfamilien, forteller han.

Tanker om ulykken i Langedalen i slutten av mai, som hendelsesforløp og skyld, er det ikke plass til.

— Jeg vet resultatet av det som skjedde, og ingenting kan forandre på det. Jeg har mye å være takknemlig for. Jeg fikk 26 fantastiske år sammen med Linda, og hun ga meg tre flotte barn som vi er utrolig stolte over, sier Kalleklev.

Han tror alle som rammes av sorg har et valg: Å omfavne og begrave seg i sorgen, eller å rette blikket mot fremtiden.

— Jeg kan ikke tenke over det som er tapt og likevel ikke kommer til å skje, eller at «Nå gjør jeg dette for første gang uten Linda». Hvis folk spør meg hvordan det går, så kan jeg ærlig svare at «jo, det går greit». For jeg ser lyst på livet og fremtiden nå, sier 49-åringen.

I år som i fjor og årene før det, feires julen på Geilo med storfamilien. Med så mange nære rundt seg, tror Kalleklev at det blir en fin opplevelse. Men selvsagt har tapet av konen og trebarnsmoren satt sitt preg på årets juleforberedelser.

— I førjulstiden er jeg blitt spurt mange ganger om hva jeg ønsker meg til jul. Jeg har nok sagt noe annet, men i mitt stille sinn har jeg svart: «Å få holde rundt Linda én siste gang og si at jeg elsker henne».

AKTIV PAR: Skiferier i Chamonix, lange sykkelturer ut mot Herdla og gåturer på Byfjellene. - Vi var så heldige at vi likte alle de samme tingene. Det er det ikke alle forunt, sier 49-åringen.
Privat