Om morgenen hørte Eugene Ndongozi at han skulle dø til kvelden. Ndongozi lå på sykehuset med dype machetekutt, uten mulighet til å bevege seg.

Flere ganger, forteller han, så han en barndomskamerat på sykehuset. Han var der ikke på høflighetsvisitt. Mannen, en lokal kjøpmann, var blitt sjef i militsgruppen Interahamwe i området.

— Han var der for å se hvem han skulle drepe, sier Ndongozi.Gjennom tre måneder i 1994 ble mellom 500.000 og en million mennesker slaktet ned i Rwanda. Folkemordet var godt planlagt. I regimets propagandaavis ble tutsiene kalt kakerlakker. De skrev om behovet for en "endelig løsning". Folkemordet i Rwanda er blitt kalt Afrikas Holocaust.

Eugene Ndongozi vokste opp med kjøpmannen.

— Vi gikk på samme skole. Vi snakket sammen inntil han ble interessert i politikk. Han ble medlem av partiet for ekstreme hutuer. Vi sluttet å hilse, sier Ndongozi.

Tatt på jobb

Klokken er 05.45 tirsdag morgen i forrige uke: Den tidligere kjøpmannen forlater leiligheten på Landås som vanlig, og drar på jobb som renholder på et kjøpesenter i Bergen.

Så tar familiefarens arbeidsdag en uventet vending. Politiet kommer. De sier han er arrestert. For folkemord.

— Vi visste at han var etterlyst, men vi trodde aldri at det ville bli noen sak. Vi tok det ikke alvorlig, for han hadde ikke dårlig samvittighet. Det var veldig overraskende at han ble arrestert. Hvis han ville flykte, kunne han gjort det for lenge siden, sier 45-åringens kone.

Siden 2001 har de levd sammen i Norge, det siste året i en leilighet på Landås. Fortiden i Rwanda har vært ukjent for barna, forteller moren.

— Vi fortalte dem ikke at han var etterlyst. Vi ville ikke si noe om den etniske konflikten og borgerkrigen til barna. De har vokst opp i fredelige Norge, og vi ville ikke involvere dem i en grusom konflikt de ikke kjente til, sier hun.

- Raidet sykehus

Minst ti ganger skal etterforskere fra Kripos ha reist til Rwanda for å avhøre Eugene Ndongozi og andre rwandere som knytter kjøpmannen til massedrap.

45-åringen er fra Kibungo, en by med om lag 60.000 innbyggere en drøy times kjøring fra grensen til Tanzania. Under folkemordet skal 70.000 mennesker ha blitt drept i regionen.Sarafina Mukambabajende var en av få sykepleiere som ble igjen på sykehuset i Kibungo under folkemordet. Hun husker kjøpmannen godt.

— Han kom med noen andre militsmenn. De parkerte utenfor, gikk inn og valgte de tutsiene de ville ha drept. Senere ble de utvalgte kjørt bort. De ble aldri sett igjen, sier Mukambabajende, selv hutu. Hun jobber fortsatt på sykehuset.

Macheter, klubber og granater

Ifølge vitner og rwandisk politi var kjøpmannen en av dem som holdt møter der lederne i byens Interahamwe samlet seg for å planlegge massemord.

De skal ha laget lister over byens tutsier og fordelt macheter, klubber, pistoler og granater.

— Han var blant de få lederne som kontrollerte Interahamwe i Kibungo. Om morgenen ble militsgrupper sendt til ulike områder. Om kvelden rapporterte de tilbake til blant andre ham, sier Charles Kamanda, parlamentsmedlem fra Kibungo.

HOGG: Han var omringet av militsmenn. Eugene Ndongozi sto på knærne og holdt hendene over hodet da de hogget til med machete.
SEAN MELING

Etter folkemordet var ungdomsskolelæreren Leonard Bizimana en av mange som fikk lynkurs, og ble utnevnt som midlertidig dommer.Han kjenner kjøpmannens navn.

— Det dukket opp i vitnesbyrdene i retten hele tiden. Jeg vil anslå over 300 ganger. Ifølge vitnene var han en av planleggerne av folkemordet i Kibungo, sier Bizimana.

Gjemte seg i avføring

I Kibungos handelsgate er det yrende liv. I årene før 1994 drev kjøpmannen kolonialbutikk av den sorten som har nesten alt. Mat, fat, tepper og klær.

På en bortgjemt kafé litt utenfor sentrum sitter Colette Ngutegure. Hun vil ikke bli sett med journalister der hun bor. Blant naboene, sier hun, bor det fortsatt folk som var med på folkemordet.

På armen har hun arr etter et kutt med machete.

— Jeg bar på babyen min. Jeg måtte holde opp armen for å beskytte ham, sier Ngutegure.

Hun forteller hvordan hun ble slått med en klubbe og mishandlet av militsen. Småbarnsmoren klarte å rømme, og gjemte seg flere dager i en latrine der hun måtte stå i avføring.

Da hun til slutt ble funnet av frigjøringshæren, var kroppen dekket av mark opp til hoftene.

Hun takker politiet i Norge for å ha arrestert 45-åringen.

— Han var en innflytelsesrik mann hos militsen. Militskommandanten som oppdaget meg på sykehuset, var hans nærmeste kollega i Interahamwe, sier Ngutegure.

Både hun og sykepleier Sarafina Mukambabajende sier de var øyenvitner til at 45-åringen var med på drap.

Ifølge de to kvinnene kom kjøpmannen kjørende med en gjeng fra Interahamwe, da de oppdaget en tutsipasient fra sykehuset ute på gaten.

— Han stoppet bilen, og alle gikk ut. De slo løs på ham til han døde, sier Ngutegure.

Sendte penger til vitne

Det tok tre år fra kjøpmannen ble etterlyst av Interpol, til norsk politi bestemte seg for å gå til aksjon på mannens arbeidsplass i Bergen.

Kripos oppdaget at mannen hadde kontaktet og sendt penger til flere vitner, og mistenker at han forsøkte å påvirke dem.

— Han ringte og sa at han var under etterforskning for folkemord, sier John Gashabizi.

En gang under folkemordet gjemte han seg på loftet til kjøpmannens bror.

— Siden han hadde beskyttet oss i 1994, mente han at vi burde fortelle etterforskerne om det, sier Gashabizi.

I telefonsamtalen spurte kjøpmannen hvordan det gikk. Da Gashabizi fortalte om sitt nyfødte barn, tilbød 45-åringen å sende penger til melk og litt klær.

- Reddet livet mitt

To uker før arrestasjonen fikk han 95.000 rwandiske franc – 900 kroner – tilsendt fra kjøpmannens kone. 95.000 franc er litt penger i Rwanda. En liten flaske vann koster for eksempel 200 franc.

Gashabizi kjenner anklagene mot kjøpmannen, men sier han ikke kjenner sannheten.

En annen venn, Anciet Mpano, sier han skylder kjøpmannen livet.

– Jeg jobbet i huset til familien hans da han var ung. Vi var nære. Da folkemordet begynte, ble vi gjemt bort i huset til broren hans, sier Mpano, også han tutsi.

Også han ble kontaktet, men har ikke fått penger.

Ifølge Mpano drev kjøpmannen butikken sin under folkemordet, og var ikke del av militsen. Tvert imot skal han ha reddet Mpanos liv da han havnet på sykehus.

— Han betalte Interahamwe penger for at vi ikke skulle bli drept, sier Mpano.

Skamfert av macheter

Eugene Ndongozi bor fortsatt i Kibungo. Han mangler tre fingrer på den ene hånden. På skulderbladet er arrene flere centimeter brede. Litt av det ene øret er kuttet av.

Han har arr både på armene og hodet etter at militsen omringet ham og naboen og hogget løs med macheter. Naboen ble drept, Ndongozi havnet på sykehus.

I flere dager så det ut som om han skulle dø. Derfor brydde ikke militsen seg om han. Da det viste seg at han ville overleve skadene, fattet Interahamwe igjen interesse for ham.

Og morgen 19. april 1994, fikk Ndongozi høre at han skulle dø samme kveld.

— Kvelden kom, men jeg ble ikke tatt. Jeg vet ikke hvorfor.

I mellomtiden hadde RPF, tutsienes parti og militsgruppe, innledet motangrepene mot Interahamwe og hæren.

Dagen etter at han skulle dø, rykket de inn i Kibungdo og reddet Eugene Ndongozi.

MINNENE: Eugene Ndongozi er minibussjåfør, nå som den gang i 1994. Han sier han trives i jobben. – Før var jeg en sterk mann, jeg kunne løfte ting. Det går ikke lenger, sier Ndongozi. På den ene hånden er tre av fingrene kuttet av.
SEAN MELING
ØYENVITNE: Sarafina Mukambabajende ved sykehuset i Kibungo sier hun var øyenvitne da 45-åringen kom kjørende med en gjeng med militsmenn. De skal ha slått en tutsipasient til han døde. 17 år etter folkemordet, er Mukambabajende fortsatt sykepleier.
SEAN MELING