I dag skal komité for finans og næring ha et seminar om vann— og avløpsgebyrene. Den høyt respekterte jusprofessorens vurderinger kommer garantert til å sette sitt preg på seminaret.

— Jeg synes at hele denne saken har vært interessant sett fra en juridisk synsvinkel. Jeg har trodd det var et vanntett rettslig grunnlag for å kreve pengene tilbake ut fra det jeg har lest i avisen.

— Giertsen har på eget initiativ gått gjennom den omfattende dokumentbunken i saken og hans konklusjon er at kommunen for tiden ikke har et tilstrekkelig rettslig grunnlag for betale pengene tilbake til abonnentene.

Stor kommunal frihet

Giertsens utgangspunkt er vann- og kloakkavgiftsloven. Den gir departementet kompetanse til å fastsette rammene for avgiftene.

— Loven åpner for en skjønnsmargin for kommunene. En slik margin betyr at kommunene har en valgfrihet, sier han.

I lovens forarbeider er det også flere ganger understreket den frihet kommunene har. Det heter at «Kommunaldepartementet er prinsipielt av den oppfatning at kommunens inntekter ikke bør øremerkes bestemte formål.»

Kommunaldepartementet forutsatte at kommunene «i det vesentlige» nytter avgiftene til anlegg, drift og vedlikehold av vann- og kloakkanlegg.

Flere andre formuleringer i forarbeidene peker på at departementet var opptatt av å gi kommunene en viss handlefrihet ved fastsettelse av gebyrene.

Denne handlefriheten kommer etter Giertsens syn også frem i forskriftene. Der det heter at avgiftsinntektene ikke skal overstige kommunenes «nødvendige kostnader» på vann- og avløpssektoren.

— Disse ordene har ikke et entydig innhold. Beregningsproblemer kan typisk oppstå i tilknytning til ulike kapitalutgifter, noe som er tilfelle i de beregninger som er gjort i Bergen, sier Giertsen.

Loven står over

Retningslinjene fra Miljøverndepartementet for beregning av avgiftene går atskillig mer i detalj, og strammer inn kommunens handlefrihet, men retningslinjene er ikke absolutte, de er veiledende. Det er disse retningslinjene kommunerevisjonen legger vekt på i sine utredninger.

— Selv om Bergen kommune ikke har fulgt retningslinjene, er det ikke gitt at avgiftsvedtaket blir ugyldig. Kommunen er forpliktet til å følge lov og forskrift, men ikke tilsvarende forpliktet til å følge retningslinjene. I henhold til lov og forskrift kan det argumenteres for at kommunen har en margin for et forsvarlig skjønn. Og har kommunen vært innenfor en slik margin, kan det hevdes at kommunen ikke har en plikt til å betale pengene tilbake, sier Giertsen.

En dom i Høyesterett 6. februar i år i en sak der det var reist krav mot Stavanger kommune om tilbakebetaling av vann- og avløpsgebyrer, er det lagt avgjørende vekt på de momentene Giertsen nevner.

— Saken er ikke helt parallell, men de generelle premissene i dommen er gjeldende også for kommunens situasjon. De vide rammene for avgiftsberegningene som trekkes opp i Høyesteretts dom, understreker at man må være utenfor rammen for et forstandig skjønn før det oppstår en plikt til å betale tilbake.