Patrick og Hanne Hjemgård har nettopp funnet pappaen og ektemannen Lennart Hjemgårds smilende ansikt blant portrettene av tsunamiofre på en minnepaviljong på Phi Phi Island som er reist på årsdagen for katastrofen.

Hanne husker i detalj den forferdelige dagen for ti år siden.

Bølgene som slo inn over strendene, var opp mot ti meter høye, og ferieparadis og fiskerlandsbyer ble jevnet med jorden i løpet av minutter.

Løper mot bølgen

Hanne Hjemgård og mannen Lennart står i resepsjonen på hotellet på Phi Phi for å betale for oppholdet da de snur seg og ser desperate mennesker som stormer mot dem.

Bak skimter de høyt vann som kommer buldrende inn fra havet. Hanne og Lennart begynner å løpe motsatt vei. Mot bølgen. «Patrick!», «Patrick!». Det er ingen sjanse for at den 15 år gamle sønnen hører dem der han ligger inne i bungalowen nede på stranden og ser film. Men de roper likevel. Idet Lennart hopper over gjerdet ned mot leiligheten beordrer han Hanne til å snu. Hun nekter, men han er alvorlig: «Snu, for faen, snu nå!».

Det er siste gang Hanne ser mannen sin.

I bungalowen har vannet begynt å stige, og sengen Patrick sitter i, flyter. Han kjemper med armer og ben for å holde hodet over vann. Han ser døde mennesker rundt seg, han griper tak i en liten baby som flyter forbi, men må gi slipp. Strømmen er for sterk, og han må ha begge armer for å kjempe.

Etter bølgen

På en takterrasse på et hotell lenger inne på øyen ligger Hanne Hjemgård. Hun er hardt skadet. Så hører hun navnet sitt, noen roper på svensk «Hanne Hjemgård! Hanne Hjemgård, vi har Patrick Hjemgård hos oss». Hun ser en mann fra en annen tak-terrasse lenger bort som vinker, og så ser hun Patrick.

- Lennart hadde reddet ham, og da har vi klart oss alle tre, tenkte jeg. Jeg var aldri i tvil om at Lennart skulle overleve, fordi han var den sterkeste av oss.

Etter et døgn på Phi Phi, kommer Hanne og Patrick seg om bord på den første båten over til Phuket. Hanne har kuttskader og brudd, hun har vann i lungene og trenger sykehusinnleggelse. På båten får de endelig låne en telefon og ringer hjem til Norge for å fortelle at de lever. Det er storesøsteren hjemme som svarer. Hun forteller at de nettopp har fått telefon fra UD om at faren også lever og venter på dem i Phuket.

Men Lennart står ikke på kaia i Phuket. Han er ikke på sykehuset. Så får de vite at navn var blitt blandet, han var ikke funnet likevel.

Nyttårsaften er de kommet hjem til Norge, og det tas en DNA-test av Patrick da han lander på Gardermoen. Den sendes rett til Thailand, og to måneder senere får de vite det de hadde skjønt, men nektet å tro. Lennart var funnet, men han var død.

- Her lå det lik på rekke og rad, forteller Hanne Hjemgård med fast, rolig stemme idet vi når frem til betongplassen utenfor Hotel Phi Phi etter å ha gått de få meterne fra båthavnen.

- Dere har vært tilbake også tidligere, men hvor sterk er opplevelsen av å komme hit igjen nå, ti år senere?

- Jeg får vel litt høy puls av de sterke minnene, konstaterer sykepleieren.

- Og så tenker jeg konstant på siste gang jeg så mannen min. Lennart er med meg her, hele tiden, slik han alltid er.

Påkjenningen til tross er Hanne Hjemgård likevel glad hun er kommet for å markere tiårsminnet.

Sønnen som var 15 da faren ble revet bort, er for sin del sikker på at han kommer flere ganger til Phi Phi:

- Hver gang jeg kommer hit, er det jo på en måte som om jeg skal møte pappa igjen, sier den nå 25 år gamle håndverkeren mens vi spaserer ned mot stranden.

Ville vært der

Hanne Hjemgard er fortsatt svært glad for at eldste— sønnen Christoffer (27) valgte å bli hjemme i juleferien for 10 år siden.

- Hadde han vært med, hadde jeg mistet tre, ikke én, sier hun med overbevisning. Moren er sikker på at de to guttene hadde ligget og sovet på morgenen da monsterbølgene kom. De ville aldri ha klart å redde seg ut.

Christoffer selv, som denne gang er med til Phi Phi, ser det annerledes:

- Jeg skulle så inderlig gjerne ha vært her! Jeg skulle jo vært til stede og gjort mitt for å hjelpe! sier 27-åringen.

- Dette var det siste stedet jeg så pappa. Jeg føler at jeg kommer nærmere ham når jeg er her. Dette er et sterkere sted for meg enn ved gravsteinen i Norge, sier Patrick.