• Nå må de pinadø få fingeren ut, tenkte JAN NIELSEN hjemme i sofakroken mandag kveld. I neste øyeblikk var han ute av stuen, og reddet tre liv sammen med kollega TORBJØRN OLSEN.

Verkstedsarbeider på Haakonsvern, Jan Nielsen, har lent seg godt tilbake i godstolen hjemme på Straume ved Nordåsvannet.. Han har tatt på seg joggedrakten, og beina er plantet på stuebordet. Han ser på Dagsrevyen, og hører siste nytt om Rocknes-forliset.

Utålmodige tv-tittere

— Nå må de pinadø få fingeren ut, tenker han.

Klokken har passert syv, og det er mer enn to timer siden Rocknes kantret. Bankingen fra innsiden har pågått lenge. Hjemme i stuen til Nielsen er det godt og varmt. Da ringer telefonen. Det er fra Haakonsvern.

— Du må komme og brenne hull i båten.

På Sotra sitter Torbjørn Olsen, også han i godstolen sin hjemme. Nyheten fra forliset følger han fra tv-skjermen. Han trommer litt med fingrene.

— Redningsarbeidet kommer til å gå rimelig fort, tenker han.

Han ser at gnistene står rundt vraket og tenker at de er i gang. Men gnistene han ser er fra hullene som blir boret til å sende lapper til de innesperrete.

— Er det mulig? Har de ikke fått ut folkene ennå? tenker Olsen da tiden går.

Klokken er over syv da telefonen ringer.

— Vi skal i båt. Du må komme i en helvetes fart, befaler stemmen i andre enden.

20 til 25 minutter senere er Olsen på plass på Haakonsvern. Nielsen ankommer også.

— Jeg fikk på meg klær i en fart og satt meg i bilen. Jeg kom bak en bil som kjørte sent. Det gikk så sakte! forteller Nielsen til BT.

Snart to uker har gått siden hele Norge så på klokken og telte minutter.

Først mellom klokken halv ni og ni er de fremme ved skroget. Kollega Rune Glesnes er også med på arbeidet.

Ville begynne straks

— Vi ville begynne å kutte med det samme. Men vi fikk beskjed om å vente, sier Nielsen.

De tre fagarbeiderne fra Haakonsvern presenterer en løsning. Ting sjekkes ut. De prøver seg med skjærebrenner. Planlegger. Tester vinkelsliperen.

Klokken er blitt halv elleve. Den skjebnesvangre lappen når dem: En av de innestengte holder på å dø, står det.

— Vi kunne ikke sitte og høre på at bankingen sluttet, sier Olsen.

Gutta tar affære.

De skjærer seg gjennom de siste millimeterne av skroget med en diger vinkelsliper. En kran er klar til å hjelpe til med løftet.

Olsen, Nielsen og Glesnes beordrer.

— Få det opp!

Det har gått 20-25 minutter nå. Klokken nærmer seg elleve. Hele Norge holder pusten. Redningsmennene også, som står med en fot på redningsfergen og en på skroget. Det er forferdelig sleipt. De har ikke noe valg, og forbereder seg på at alt kan skje. En dykker står klar dersom de detter i sjøen.

Luken blir åpnet. Det er et forferdelig trykk. Filippinerne blir reddet. Båten synker nå, nesten en og en halv meter. Den forsvinner mellom beina på redningsmennene.

Ville tilstander

— Det var Texas, beskriver Nielsen.

— Ja, helt ville tilstander, sier Olsen.

— Ikke sånn som vi jobber normalt. Ingen folk er til stede når vi kapper et hull til vanlig. Ga beskjed til redningsledelsen at de måtte fjerne alle folkene, sier Nielsen.

— Alt skjedde fort. Vi fikk ikke tid til å tenke, medgir Olsen.

Ved hjelp av lyskastere utenfra får de et glimt av skipsrommet, der filippinerne tilbrakte syv mørke timer. Det er lyst, hvitmalt, og ser ut som et kontrollrom.

— Den ene filippineren datt sammen på vei ut, og skrek til da Torbjørn trakk han opp etter armen. Den viste seg å være brukket, sukker Jan.

De var stand-by til halv ett om natten, i påvente av eventuelle nye oppdrag på stedet. I to-tre tiden om natten var de hjemme i godstolen igjen.

— Jeg tok meg et godt speilegg og slo på tv-en. Var det virkelig meg jeg så på fjernsyn, med gnistene sprutende rundt meg? spør vår redningsmann på Straume.

— Jeg var sulten. Hadde lyst på mat, sier Olsen og smiler beskjedent.

— Vi gjør jobben vår, og går hjem.

Profesjonelle til fingerspissene.