Av Arnljot Strømme Svendsen,

professor emeritus i skipsfartsøkonomi, NHH, Bergen

Konkurranse mellom likestilte, jevnbyrdige enheter er trolig den idé som har vunnet mest frem i verden i vår tid. Samtidig har maktens hegemoni blir stadig svekket. Den voksende konkurransen fra kinesiske varer og tjeneste har i siste tiår vært en viktig vekstfaktor i verden. Friere flyt av varer og tjenester og nedbygging av toll, avgifter, skatter, restriktive krav osv. har gjort fremgangen mulig. Den forutsetter tilpasning og omstillinger.

Nasjonale avgifts— og skattebestemmelser kan på grunn av verdenssamfunnets krav om åpenhet og konkurranse ikke lenger fastsettes etter eget forgodtbefinnende. Det må tas hensyn. Regler må bli mer lik andres. Om verden ennå ikke er én, blir den stadig mer enhetspreget.

Prosessen mot mer ensartede regler og oppfatninger gjelder så vel for menneskerettigheter som for økonomi og sosiale forhold. Det krever mental tilpasning hos politikerne. De har hittil hatt to nasjonale verktøy: Skatter og lovbestemmelser. Denne «sjølråderett» viker for viktigere hensyn og ansvar. Men det tar tid. Nylig kom en innstilling fra et skatteutvalg nedsatt av regjeringen om norsk skattlegging av rederier som seiler på de frie verdenshav. Utvalget legger frem to ulike forslag. I nabolandene Sverige og Danmark er det nesten samtidig lagt frem helt andre skatteforslag. I Danmark finner vi Nordens overlegent største rederigruppe: Mærsk-Møller-konsernet. Dette gir ettertanke om at shippingmiljø og arbeidsvilkår i vårt nære naboland er vel så bra eller bedre enn hos oss.

En så utadvendt og internasjonalt konkurranseutsatt næring som skipsfarten, trenger forutsigbare arbeidsvilkår i eget land. Offentlig regelverk og skatteregler bør ligge fast.

I praksis skjer det motsatte: skatteregler endres ustanselig, fordi dette er de politiske partiers show-business og konkurranseområde. Skiftene serveres i form av offentlige utredninger, som skal gi nyttige råd til politiske myndigheter. Politikk i demokratier består i – når problemet er sterkt kontroversielt – å finne et kompromiss, en praktisk pragmatisk løsning. Fageksperter uten politisk erfaring som trekkes inn i utredninger, har ofte hang til abstrakte prinsipper. For noen år siden la et ekspertutvalg frem en utredning (NOU 1991) om effektivisering av offentlig virksomhet. Den påviste en mulig effektiviseringsgevinst på 130 milliarder. Dersom rådene ble fulgt, ville oppgaver innen sosialsektor, samferdsel osv. kunne løses. Politikkens pragmatikere arkiverte og glemte fagrådene.

Rederiskatteutvalgets flertallsfraksjon bygger på et nytt prinsipp i den sosiale og økonomiske politikken, nemlig nøytralitet. Som prinsipp i norsk utenrikspolitikk er nøytralitetsdogmet oppgitt fordi det slo så ettertrykkelig feil i 1940.

Det finnes neppe noen politiker som innbiller seg at nøytralitet i beskatning og i proteksjon av næringsvirksomhet noensinne vil bli bærende prinsipp i Norge. Da egner det seg heller ikke som skalkeskjul for å endre beskatning av skipsfarten. Nøytralitet i næringsbeskatning bygger på fiksjonen om at alle viktige produksjonsfaktorer er fullt bevegelige, og at spesifikke aktiva, som er møysommelig ervervet i en næring, enten automatisk kan forsterkes eller flyttes over til noe helt annet. Det finnes prinsipper som like gjerne eller heller kunne vært vektlagt, for eksempel prinsippet om optimal beskatning. Eller prinsippet om lik beskatning av skipsfarten i alle land, i første rekke EU-land.

Den norske stat gir ikke særfordeler til vår skipsfart, som påstått. Staten søker å sørge for samme arbeidsvilkår ved skatter og bestemmelser som rederiene får om de velger å drive fra London, København, Singapore eller Rotterdam.

At norsk skipsfart i de siste to hundre år har greid å overleve verdenskriger og flere økonomiske verdenskriser, gir liten grunn til å tro at næringene tåler alt. Vi har flere næringsgrener i landet som nesten helt er forsvunnet. Vi har videre erfart at fattige land som Kina og India på kort tid har bygd opp moderne, kunnskapskrevende næringsområder som gjør Vesten rangen stridig.

Noe forsøk på empirisk beregning av konsekvensene av forslagene til skatteutredningens flertall og mindretall gis ikke. Her nøyer man seg med enkle troserklæringer. De er lite verd. Politikerne må derfor bære hele ansvaret. Da er pragmatisme og kompromiss bedre enn luftig prinsipp eller tro.