Det er en helt vanlig ettermiddag i det rødmalte huset i Sædalssvingene. Da det ringer på døren, galopperer små, nakne føtter over stuegulvet. Utenfor står bestekompisen Erlend.

— Får han komme inn, roper 5-åringen Andreas fra entreen.

— Ja da, svarer mamma fra sofaen.

Er det noe denne familien har lært seg å sette pris på, er det nettopp hverdagene. Med vekkerklokke, barnehage, skole og jobb - til og med det å gå på butikken for å kjøpe melk og brød.

— Et normalt liv er luksus, sier Zita og Arvid Sundstrøm til BT.

Cellegift på 17. mai

Ekteparet vet hva de snakker om. For tre år siden ble yngstemann i søskenflokken syk. To år gamle Andreas hadde vært skral og hatt høy feber i ukevis. Antibiotikakurene hjalp ikke.

Så kom beskjeden fra Barneklinikken i Bergen som snudde opp ned på alt: Andreas hadde akutt myelogen leukemi (AML), en alvorlig kreftsykdom som rammer 4-5 norske barn hvert år. Familien gikk inn i en unntakstilstand.

— Alt ble helt forandret. Både for Andreas, søsknene Julie og Arvid og for oss.

Minstemann måtte gjennom intensiv behandling, som omfattet totalt fem kraftige cellegiftkurer. Den aller første behandlingen begynte 17. mai.

Foreldrene husker at legen kom i bunad. Samme ettermiddag gikk søsknene i tog sammen med pappa.

— Det var viktig å ikke glemme de to største barna midt oppi alt som skjedde.

32 stikk

Familien blar i fotoalbumene fra 2002. Bildene viser en tapper, men blek og avkreftet liten gutt i sykehussengen. Cellegiftkurene var beintøffe for den vesle kroppen.

— Her er han så dårlig at han ikke orker å gråte engang, sier Zita og peker.

Andreas trengte ny benmarg. Hele familien testet seg. Bare én av dem passet som donor: Seks år gamle Arvid.

Tenk Arvid, som var livredd sprøyter, som vegret seg i det lengste for stikk når han var på helsestasjonen med mamma. Men nå rekte han frem armen uten å mukke, om og om igjen. For Arvid måtte også ta mange blodprøver, før selve transplantasjonen på Rikshospitalet i Oslo. Det skjedde 4. oktober, 2002 - og da begynte stikkingen for alvor.

— 32 hull stakk de i meg for å tappe ut benmargen, forteller Arvid, som i dag er 9 år gammel.

Den dyreste sykkelen i butikken

Da den vesle donoren våknet fra narkosen, full av ledninger over hele kroppen, var det første han sa: «Er det verste over nå?» Han fikk fire skiver med leverpostei, som han spydde opp igjen.

Straks ba han om fire til.

— Unger som er donorer kommer seg ganske kjapt. Alt samme kveld spant Arvid rundt i sykehuskorridorene på løperhjul. Litt stiv i hoftene, svimmel av og til, men ellers helt som før. En tøffing, konkluderer foreldrene, som er svært stolte over Arvids donorinnsats.

— Etter at det ble klart at han var den eneste som passet som donor, har han ikke en eneste gang bedt om å få slippe.

Som takk fikk Arvid ny sykkel - den dyreste med flest gir i hele butikken.

Perfekt match

For vesle Andreas viste storebror Arvid seg å være en perfekt match. Et halvt år etter transplantasjonen gikk minstemann på immunsvekkende medisin, og siden har han vært erklært helt frisk. Høsten 2003 begynte han i barnehagen.

— Det er helt utrolig! Etter to år er det svært liten sjanse for tilbakefall, og nå er vi begynt å senke skuldrene. Når vi tenker tilbake, kan vi knapt fatte alt vi har vært gjennom, men for oss endte dette som en solskinnshistorie, sier foreldrene, som ønsker å takke både ansatte på Barneklinikken, Rikshospitalet, arbeidskolleger, familie og venner.

— Alle har vært helt fantastiske, sier de.

— Men hva hadde skjedd, dersom ingen i familien hadde passet som donor?

— Andreas hadde ikke fått transplantasjon så raskt, og bare hvis han hadde fått tilbakefall etter cellegiftbehandlingen. Da måtte legene lete i verdensregisteret. Vi kjenner flere med donorer fra Tyskland og Australia.

— Oppfordrer dere andre til å melde seg som benmargsdonorer?

— Absolutt! Fordi det kan være avgjørende for å redde et menneskeliv - enten det er et barn eller en voksen.