— Kan du komme og hjelpe Lise? Hun sitter fast, sier den lille, lyse jenten som plutselig står i døren.

Edle har jobbet i Steinsviken barnepark i to uker. Hun står med hodet i vaskebøtten når en av parkungene dukker opp.

Hun oppfatter ikke helt hva 3-åringen sier. Forstår i hvert fall ikke at det er alvorlig. Ikke før kollegaen kommer hastende med panikk i blikket.

Edle slipper kluten og løper til lekehuset. Synet som møter henne inne i det lille huset må hun bære med seg resten av livet. Med fullt regntøy henger Lise livløs med haken over en bjelke. Støvlene dingler 20 centimeter over gulvet.

Husket 30:2

Moren hekter henne raskt ned, kjenner at det ikke er liv. Ingen pust, ingen puls. Det er bare en uke siden en kamerat som er lege har oppdatert henne på hjerte-lunge-redning.

30 kompresjoner, to innblåsninger, 30 kompresjoner, to innblåsninger. Helt mekanisk gjør Edle det hun vet er riktig. Pumper løs mot datterens brystkasse.

Etter en stund kjenner hun at blodet begynner å strømme i den lille kroppen igjen. Med en brekning kommer også pusten tilbake. Hun drar Lise ned trappen og ut av lekehuset. Legger henne i stabilt sideleie. Gir henne jevnlige innblåsninger.

Det er en lettelse at Lise puster, men hun er bevisstløs, og moren vet altfor godt hvor farlig det er at et barn er uten surstoff så lenge. Hun er sikker på at det kommer til å gå galt. Synes det tar en evighet før hjelpen kommer.

Legen venn av familien

Legen i Luftambulansen, Bård Heradstveit, blir overrasket når han ser Edle i barneparken. De to har vært venner siden ungdommen.

— Åh, er det her hun jobber, tenker han når han ser henne over det bevisstløse barnet.

Plutselig ser han at det er Lise som ligger på bakken, barnet han fulgte til dåpen som fadder for fire år siden.

Han blir ekstra skjerpet, tenker raskere enn han pleier. Får Lise kjapt inn i ambulansen.

Bård er veldig glad for at Edle har gjort akkurat det han lærte henne for en uke siden. Derfor blir hans viktigste jobb å få Lise raskest mulig til sykehuset. Han er imponert over at Edle har holdt hodet kaldt. Vet ikke om han selv ville klart det samme om det var hans eget barn.

Pappa i Nordsjøen

Samtidig ligger Yngve Smørdal og sover på lugaren på «Borgland Dolphin». Lises pappa har hatt vakt natt til 29. mars 2006. Brønnserviceteknikeren møtte Edle i Bergen Røde Kors Hjelpekorps i slutten av tenårene. De har fire friske, fine barn fra tre til ti år.

Han blir brutalt røsket ut av søvnen av telefonen fra Haukeland om at et av dem er i livsfare. På grunn av teknisk svikt med helikopteret tar det åtte ulidelig lange timer før han får se datteren.

Haukeland: Etter å ha gjort de nødvendige grep med Lise, tar overlege Hans Flaatten kontakt med Edle, som er plassert på et pårørende-rom ved intensivavdelingen. Professoren pynter ikke på sannheten.

Han har sett mange barn i Lises situasjon som ikke har overlevd. Han sier at Edle har gjort en avgjørende innsats for datteren, at de har det beste utgangspunkt, men at utfallet av behandlingen er umulig å spå. Hun kan bli helt frisk, overleve med hjerneskade eller dø.

— Dette kan like gjerne gå den ene veien som den andre, sier Flaatten til henne.

Livsfarlig trykk i hjernen

De neste fem dagene blir en pine for familien. Lise ligger i koma, nedkjølt til 34 grader. Hun har slanger over alt. Ansiktet er hovent. En trykkmåler er operert inn i hjernen. Edle har store problemer bare med å gå inn og se på henne.

Det aller farligste er hvis trykket i hjernen stiger. Det gjør det hos Lise etter et par dager.

Situasjonen er svært kritisk. Hun får medisiner som skal senke trykket, men faren for at hun vil dø er stor. Etter et døgn begynner imidlertid lettelse og håp å bre seg i intensivavdelingen. Trykket er i ferd med å falle igjen.

Men ingen vet hvordan Lise vil fungere når de vekker henne. Sykehuset forbereder familien på at det kanskje ikke er den Lise de kjenner som kommer til å våkne. Det er mulig hun ikke kan gå, at hun ikke kan snakke, at hun ikke kjenner igjen mamma og pappa.

Sakte lar de kroppstemperaturen stige. Samtidig senker de gradvis dosene på smertestillende og sovemedisin.

Foreldrene er hjemme og hviler når Lise slår opp øynene og ber om å få noe å drikke. En sykepleier henter saft til henne. Når foreldrene får vite at hun har klaget på at den er for tynn, er lettelsen helt ubeskrivelig.

Om ikke alt er i orden, vet de i hvert fall at noe av gode, gamle Lise er intakt. Hun pleier alltid å klage på at saften er for tynn.

Dårlig av abstinenser

Det tar likevel fem nye døgn før familien kan slå fast at alt er som det skal. Lise er dårlig og innadvendt. Kroppen er i ulage etter ulykken og behandlingen. Hun har abstinenser etter de høye morfindosen. Hun kaster opp, sover og vil ikke ha noe med noen å gjøre.

Helt til hun våkner en natt og spør pappa om han kan følge henne på do. Yngve foreslår bleie siden hun er så dårlig, men Lise fnyser.

— Jeg bruker ikke bleie, sier hun irritert.

Dagen etter sitter hun i sofaen og perler. Noen dager seinere sier hun at hun ønsker seg en rosa sykkel til bursdagen.

Etterord: - Mange medier har kontaktet oss, og vi har vært veldig i stuss på om vi skulle fortelle historien offentlig. Men vi synes det er bra at folk får vite at Lise er helt frisk. Og så vil vi at flest mulig skal vite hvor mye det betyr å kunne førstehjelp, sier Edle og Yngve Smørdal.

Lise er ikke til stede når de forteller om den dramatiske tiden. Hun husker ikke ulykken, vet lite om hva hun har vært gjennom, og er slett ikke klar over at hun var døden veldig nær.

— Hun vet bare at hun satte hodet fast, at hun har sovet på sykehuset en stund, og at hun er frisk igjen nå, forklarer foreldrene.

Psykolog Sissel Bruarøy ved barneklinikken på Haukeland har lært familien at de ikke skal spørre Lise om hendelsen, at de bare skal gi henne enkle, forsiktige svar når hun selv spør.

— Hun lurte aller mest på hvorfor de hadde barbert henne og klippet i stykker klærne. Vi har bare forklart at det var fordi legen skulle få inn slanger for å gjøre henne frisk igjen, sier Edle.

Familien vet at det var et lykketreff at ulykken skjedde nær et av landets største sykehus, at all tenkelig ekspertise har vært med på å redde Lise.

— Vi har fått en fantastisk behandling på Haukeland. De ansatte har ivaretatt oss på beste måte i denne vanskelige situasjonen, sier Edle.

Moren blir litt brydd når folk spør om ulykken, fordi hun vet at det hun selv gjorde var avgjørende. Uten hennes innsats ville ikke intensivavdelingen hatt noe å jobbe med.

Men Yngve skryter gjerne av sin kone.

— Det Edle gjorde var fantastisk. Hun reddet Lise. Jeg er veldig usikker på om jeg ville klart det samme. Kameraten vår, Bård, har sagt det slik at hun har født Lise på nytt. Det har han helt rett i. Lise er det barnet vi har fått to ganger.

KILDER: EDLE OG YNGVE SMØRDAL, OVERLEGE HANS FLAATTEN VED INTENSIVAVDELINGEN PÅ HAUKELAND, OVERLEGE IRENE ELGEN VED NEVROLOGISK AVDELING PÅ BARNEKLINIKKEN, ANESTESILEGE BÅRD HERADSTVEIT, AKUTTMEDISINSK SEKSJON, HAUKELAND

Sævig, Rune