AUDUN STØLÅS

— Det kan være en plagsom vane når jeg har det travelt, men jeg må bare gjøre det, sier hun med et smil.

Anne-Maren de Jonge er eneste heltidsansatte ved dyrevernorganisasjonen NOAHs kontor i Bergen. Hun har vært aktiv i NOAH siden april i fjor.

- Vi er alle dyr

Anne-Maren de Jonge er en av aktivistene fiskere, bønder og pelsdyroppdrettere neppe har mye til overs for. For dem er hun en trussel - en av dem som stemples som utopister, men som er en del av en voksende bevegelse. Dyreaktivistene kan notere seg for store seire de siste årene. De har fått en rekke mennesker med seg mot blant annet hvalfangstindustri og pelsdyrnæring. Nå er den store og mektige fiskeindustrien utfordret. For fisk har følelser, blir det sagt, omtrent som mennesker.

— Slik jeg ser det er det ikke stor forskjell på mennesker og dyr. Vi er alle dyr. Selv om vi mennesker er mer intelligente enn andre dyr gir det oss ikke rett til å ta total kontroll over dyr. I naturen dreper dyr andre dyr for å overleve. Men vi mennesker kan overleve på andre måter, sier Anne-Maren de Jonge.

Veganist

Anne-Maren de Jorge bekjenner seg som konsekvent veganist. Det vil si at hun ikke drikker melk, spiser kjøtt eller egg og ikke bruker noen produkter tatt fra dyr.

— Jeg spiser derfor ikke honning. Og jeg vil ikke gå med klær som har fargestoffet camin, som er framstilt av knuste lus. Veganisme innebærer at dyrene skal få leve for sin egen skyld og ikke for andres. Vi skal ikke gjøre dyr til maskiner i en industriell prosess.

Hun er også imot at griser blir påført indre blødninger for at legestudenter skal øve seg i å operere på dem.

— Jeg synes dette er helt forferdelig. Prinsipielt sett kan jeg ikke se forskjell på min død og grisens død, sier hun.

For slike synspunkter får Anne-Maren de Jonge ofte høre at hun er ekstrem og helt gal. Men selv har hun helt andre forestillinger om hva som er ekstremt.

— Jeg opplever det som ekstremt at kyr blir fratatt morsmelken som de skulle gitt til kalvene sine.

I revebur

I sommer besøkte Anne-Maren de Jonge og andre ungdommer fra NOAH en pelsdyrfarm i Nordhordland.

— Vi så rever i små bur som klorte på nettingen for å komme løs. Noen av revene hadde store sår på føttene. Det var helt forferdelig, sier Anne-Maren.

Noen måneder senere hadde NOAH-ungdommer i Bergen en stand på Torgallmenningen der de selv satt i trange bur for å illustrere burrevens opplevelser.

— På denne standen hadde vi en plakat der det stod: «Dyrenes Auschwitz». Noen støttet oss på denne betegnelsen, men vi fikk også en del sterke negative reaksjoner. På pelsdyrfarmene blir minken gasset i hjel i en trommel eller får knekt nakken. Revene blir avlivet ved elektriske støt.

— Mange ganger virker det ganske håpløst å drive på med dette, sukker Anne-Maren. Men noen må gjøre det. Dyrene har ikke en stemme slik at de kan rope ut: Slipp meg fri! Vi må rope for dem.