Frem mot 2040 må verdens matproduksjon dobles, spesielt er det stort behov for proteinrik mat. Det er bred enighet om at veksten må komme i sjø og hav, og vi må hente ut mer av maten lavt i næringskjeden. Der finner vi alger og skjell.

I dag utgjør alger og skjell vel 35 millioner tonn av den totale produksjonen i verden på 84 millioner tonn fra akvakultur, det vil si dyrking av planter, alger, skalldyr og oppdrett av fisk. Hvert år produseres 21 millioner tonn tang og tare og 14 millioner tonn bløtdyr, hovedsakelig skjell. Til sammenlikning utgjør verdens fiskerier 65 millioner tonn, og det er ikke mulig å øke fangsten.

Verken fôr eller medisiner

Ved Havforskningsinstituttet prøver vi nå i finne ut hva og hvor mye blåskjellene spiser. Kunnskapen er viktig for å dyrke blåskjell på de rette stedene slik at kvaliteten blir høy. Blåskjelldyrking er svært bærekraftig matproduksjon. Skjellene fôres ikke, men beiter naturlig på alger nederst i næringskjeden. Medisiner er ikke nødvendig, og etter vel to år er blåskjellet klart for høsting. Da er det om lag fem cm langt og veier vel ti gram.

På jakt etter mat kan et sultent blåskjell jobbe seg gjennom en vannmengde som tilsvarer et velfylt badekar — i løpet av bare ett døgn.

Men oppdrett av blåskjell har ikke akkurat vært noen suksess i Norge. For tre år siden var fasiten at offentlige og private aktører hadde tapt nær en halv milliard kroner, og bare en håndfull oppdrettere klarte å tjene penger.

Så hvorfor skal vi dyrke blåskjell i Norge?

Først og fremst fordi vi har mange egnede områder som beskyttede fjorder, bukter og viker. Norge produserer i dag vel én million tonn laks. Vi har gjort beregninger som viser at Norge kan dyrke to millioner tonn blåskjell på et areal på 200 kvadratkilometer hvis vi løfter næringsrikt dypvann. Det er knappe tre promille av den norske kysten. Så dagens produksjon på tusen tonn er forsvinnende lite sammenlignet med potensialet som den lange kystlinjen vår har.

Der ingen skulle tru ...

Blåskjellet er en skikkelig tøffing som tåler stekende sol og bitende kulde. For hver munnfull vi mesker oss med, har skjellene hatt litt av en arbeidsdag. I vannet er det mange partikler - de minste så små som noen tusendels millimeter. For å få i seg dette, bruker blåskjellet pusteorganet eller gjellene som er veldig overdimensjonert, rett og slett tilpasset jobben de skal gjøre.

På jakt etter mat kan et sultent blåskjell jobbe seg gjennom en vannmengde som tilsvarer et velfylt badekar - i løpet av bare ett døgn. Hvis vi mennesker skulle dekke vårt behov for mat på samme måten, ville vi måtte spise opp mot 1000 kubikkmeter - det vil si et basseng som er 50 meter langt, 10 meter bredt og 2 meter dypt.

Blåskjell er en svært sosial art som trives i koloni. De ligger tett i tett med «munnen» pekende ut i vannet. Skjellene lever i tidevannssonen, i overgangen mellom vann og luft. Her klamrer de seg fast til berg, steiner eller tau med tynne, sterke tråder.

Globetrotter

Tidevannssonen er et av verdens verst tenkelige steder å leve, og få arter makter livet her. Om sommeren er det stekende hett, om vinteren bitende kaldt. Skjellene må tåle et liv på land, i ferskvann og sjøvann. Det krever mange tilpasninger til miljøet.

Men miljøet er ikke den eneste faren. Blåskjell er ettertraktet føde, både for dem som lever under skjellene i vannet og dem som svever over. Det forklarer hvorfor blåskjellene er skviset sammen i et tynt belte i tidevannssonen. Kryper skjellene dypere - skjellene har faktisk en fot de kan krype med - er sultne sjøstjerner snare til å suge seg fast, og sakte og tålmodig pine skallene fra hverandre. Når skjellet er åpent, vrenger sjøstjernen magen inn i blåskjellet og fordøyer det der.

Rovdyrene ovenfra er ofte fugler som spiser skjellene hele eller tar dem med på en flytur som avsluttes med fritt fall mot bakken.

Blåskjell er vel bereiste. De finnes der elvemunningen møter havet (estuarier), i fjorder og langs ramsalt kyst over det meste av kloden vår. Globetrotteren har nylig funnet klimaet tilfredsstillende på Svalbard og Spitsbergen, og tatt turen tilbake etter noen tusen års fravær.

Fra tre til én fjord

Blåskjellene spiser mest planter. God tilgang på mat gjør at det finnes mye skjell og at vi kan dyrke dem. De er ekstremt dyktige i å tilpasse seg lave konsentrasjoner av planteplankton, som vi ofte finner langs det meste av norskekysten. Men de er også gode til å utnytte naturlig høye konsentrasjoner.

Så hvordan kan vi utnytte det i oppdrett?

Hemmeligheten ligger i styrt oppstrømming. I dypet ligger en enorm ressurs - næringssaltene som er føde for de mikroskopiske algene som lever i overflaten. Når næringssaltene kommer opp i sollyset - enten ved hjelp av vinden og andre naturlige prosesser eller de styres opp av oss, gjør naturen resten. Algene blomster opp, og det er bare for blåskjellene å forsyne seg.

Det gir god mat for skjellene, og forsøk viser at vi på den måten kan dyrke skjell av høy kvalitet på mye mindre areal. Der vi på naturlig vis måtte dyrke blåskjell i tre fjorder, vil vi ved oppstrømming av dypvann bare trenge én fjord for å få samme mengde.

Tre promille av kysten

Alt ligger til rette for at Norge skal bli en storprodusent av blåskjell. Men da må det tas noen grep. Styresmaktene må avsette arealer, og det må legges til rette for styrt oppstrømning. Kampen om kystarealene er hard, det er mange om beinet. Det som taler til blåskjellets fordel, er at det spiser lavest nede i næringskjeden, forurenser minimalt og gir en ekstremt effektiv matproduksjon.