HANS H. ROWE

Man skulle tro at disse velvalgte ord også gjelder vår nye overklasse — eiendomsmeklerne. Enkelte former for markedsføring av denne funksjonen peker imidlertid i en helt annen retning.

DET HENDER VEL ikke sjelden at en selger som har store forventninger om å få solgt sin bolig til grov overpris møter en kjøper som håper like sterkt på å få seg en leilighet for en forholdsvis rimelig penge. Da skal mekleren sørge for at de to blir enige om en pris som ligger et eller annet sted mellom krav og tilbud, som gjenspeiler boligens størrelse, standard, alder og beliggenhet, og som både selger og kjøper egentlig kan si seg godt fornøyd med.

MEN SLIK ER det nok ikke. «En skikkelig god eiendomsmekler» er ifølge et utslag av markedsføringen den som kan oppnå den høyest mulige prisen for boligen - en «råtass» (markedsføringens eget uttrykk) som har et så velsmurt snakketøy at han/hun kan få kjøpere til å bla opp flere hundre tusen kroner over takst. Foretaket som har slike råtasser i sin tjeneste vil gjerne «være ærlig og si det som det er», og det er selvfølgelig sympatisk. Vi får vite at når råtassene arbeider for å få mest mulig for boligen de har fått i oppdrag å selge, skyldes det at de er seg selv nærmest. «Når du skal selge boligen din handler det om din personlige økonomi», heter det ganske riktig. Det samme gjelder mekleren, for han/hun får provisjon av salget, og er personlig interessert i at så mange millioner som mulig registreres på hans/hennes merittliste.

DEFINISJONEN PÅ markedspris er «den pris som dannes mellom kjøpere og selgere i et marked», fortrinnsvis via en mekler av en eller annen kategori. Hvis vi holder oss til ovennevnte skildring av eiendomsmarkedet, er det temmelig åpenbart at få meklere råder selgere til å godta et bud hvis det er en mikroskopisk mulighet for at prisen kan presses ytterligere i været. Da kan man neppe snakke om mekling lenger, for i en slik situasjon synes det som om råtassene helt og fullt er på selgerens side. Gir den ene kjøperen opp, skal det nok la seg gjøre å overtale en annen.

JEG SER FREM TIL annonsene som forteller oss hva vi må gjøre for å unngå å betale for mye for en bolig. Det ville vært hyggelig å lese at ikke bare de rent tekniske sider ved en handel ivaretas på betryggende måte (det skulle også bare mangle), men at mekleren vil være boligkunder behjelpelig med å finne frem til en selger som ikke er ute etter å overlate deg den berømmelige katta i sekken.

Et landsomfattende foretak som foreløpig ikke har gått til det skritt å kalle sine eiendomsmeklere råtasser (kanskje betegnelsen er mønsterbeskyttet), argumenterer slik: «Hvor mye du får for boligen din kan du påvirke selv, blant annet ved å velge riktig eiendomsmekler. Hva ville du gjort om vi bidro til at du fikk med noen hundre tusener ekstra? Kanskje du ville realisere ting du bare har drømt om? Eller du kunne skaffe deg selveste drømmehuset?»

JA, HVA VILLE DU gjøre om du fant flere drømmehuskandidater blant boligannonsene? Gå til en råtass og be ham/henne være grei med deg?