To ganger i året har urmaker Odd H. Rasmussen i Strandgaten det ekstra travelt. Det er nemlig ikke alle som klarer å stille klokkene sine til sommer— og vintertid, og omvendt, på egen hånd.

— Folk kommer ikke bare med armbåndsur. Gamle damer kommer slepende med kjøkkenklokker og alt, sier Odd H. Rasmussen. Enkelte kunder er ute i ekstra god tid.

— Jeg hadde mange som kom før helgen, stort sett eldre mennesker, og en dame kom for over en uke siden, forteller Rasmussen.

Kan ikke ta penger ...

Hva det koster? Ha. Tid er ikke alltid penger. – De vil jo betale for seg hver gang, men jeg sier at jeg kan ikke ta penger for å stille en klokke, smiler han og henter butikkens kjæledegge. En utstoppet hane. Verdens første vekkerur, vet du.

— Men no galer jo hanene i hytt og vær, til alle døgnets tider, sier Rasmussen og rister på hodet.

Pling! Det går i døren.

— Hei, Rasmussen, kan du ordne gulluret mitt? Det haster ikke. Så trenger jeg hjelp til å stille denne klokken, jeg skal i et møte, skjønner du, og må ikke ta feil av tiden.

Har alltid tid

Rasmussen ordner. Karen Margrethe Grung smiler og skryter. Urmakeren her ute på Nordnes er omtrent det eneste som er igjen av det gode, gamle. Han har alltid tid. Hun gledet seg til å droppe innom i dag.

— Her er miljø, smil og et humør som ikke er sant, sier Grung før hun spør lurt:

— Hvilke blomster liker du, Rasmussen?

Aner vi en svak rødme i urmakerens kinn?

Han tar seg fort inn igjen, og forteller om den 90 år gamle damen som stadig gikk rundt og håpet på at uret hennes skulle stoppe, slik at hun kunne komme innom for en prat.

Rasmussen har vært urmaker i Strandgaten siden 1960. Lenge, det!

— Du vet, selv en urmaker kan ikke holde tiden igjen ...

VINTERTID, TAKK: Han har stilt utallige klokker de siste dagene, urmaker Odd H. Rasmussen i Strandgaten. Stamkunde Karen Margrethe Grung gleder seg til hver gang hun må innom den tålmodige og sprudlende klokkeeksperten. Minst to ganger i året.
FOTO: ARNE NILSEN