Bybanen var fullstappet allerede før den forlot Byparken. Ute hang vallesletten tungt nedover Byfjellene, så passasjerene var våte og vinduene dugget noe seriøst. Jeg var heldig, hadde kapret meg et vindussete ved døren. Nå gledet jeg meg bare til å komme hjem til fyr i peisen og ullteppe på sofaen.

På Nygård kom en eldre dame på. Hun trakk et lettelsens sukk da jenten ved siden av meg skulle av, slik at det ble et ledig sete. Fornøyd ristet hun paraplyen fri for bergensk valleslette, før hun la den forsiktig fra seg på gulvet. Så tok hun av seg brillene og trakk frem et kritthvitt, nystrøket blondelommetørkle fra kåpelommen. Først fikk brilleglassene seg en solid puss, deretter damens dryppende kalde nesetipp.

Minnene strømmet på. Tilbake til tiden da papirlommetørklær var like fjernt som en tur til månen. Med ett var jeg seks år og sto på tå på en krakk hjemme på kjøkkenet, mens jeg andektig strøk mammas sirlig broderte damelommetørklær og pappas store, rutete arbeidslommetørklær. Lommetørklær og kjøkkenhåndklær. Det var de to tingene jeg som seksåring fikk lov til å stryke flate på strykebrettet.

Jeg kjente formelig duften av nystrøket tøy fra fjern fortid. Rart hvordan en kritthvit liten tøybit kan bringe frem gamle minner.