Mer enn 100 dager har gått siden Torbjørn Vereide (22) sprang for livet langs vannkanten på Utøya. Sandane-mannen har fått det på avstand. Nå føler han at tiden er inne for å fortelle hele sin dramatiske historie fra den redselsfulle dagen.

— Jeg så at han skjøt, og at ungdommene datt om. Men jeg husker ingen ansikter. Bare kropper. Jeg tror at hjernen min blokkerte mye av det jeg så, som en forsvarsmekanisme, sier Vereide.

Hjalp jente

Han hadde kjøkkentjeneste sammen med kameraten Thor Mehammer (21) da skytingen startet noen minutter over klokken 17.

Etter hvert havnet han nede ved vannet. Der bestemte 22-åringen seg for å svømme i land. Så ble han oppmerksom på en jente som hadde tenkt til å gjøre det samme.

— Hun hadde panikk, og var åpenbart ikke i stand til å svømme. Jeg holdt henne fysisk tilbake og sa at vi skulle holde oss i vannkanten.

I 30–40 minutter gjemte de seg bak en stein, med vann opp til skuldrene. Så kom Anders Behring Breivik.

— Da han plutselig begynte å skyte ned alle som sto ved pumpehuset, så skjønte jeg ikke helt hva som skjedde. Da han begynte å skyte mot meg, våknet jeg til.

Vereide løp alt det han klarte langs stranden, vekk fra pumpehuset og mot Bolsjevika. Der traff han på en gruppe på fem-seks ungdommer.

Gamblet og løp

De gjemte seg under en godt skjult klippe. På dette tidspunktet hadde båtene allerede begynt å komme.

Men ungdommene var overbeviste om at båtførerne sto i ledtog med Breivik, og holdt seg i ro. Helt til kulden ble for sterk.

— En av guttene i gruppen skalv noe voldsomt, selv etter at jeg hadde gitt ham skjorten min. Vi måtte gamble litt på at båtføreren var ute etter å hjelpe oss. Derfor gikk jeg ned og viftet båten i land. Avtalen med de andre var at de måtte holde seg i ro hvis båtføreren tok meg, sier han.

Båten ble raskt fylt opp av andre ungdommer som kom løpende ut fra skogen. Vereide kom om bord som den siste. Det første han gjorde var å kroppsvisitere båtføreren.

— Jeg hoppet over ham og sjekket at han ikke hadde våpen på seg eller under setet han satt på. Han så litt rart på meg. Det er nok ikke hver dag han opplever noe sånt.

Men Vereide var ikke den eneste som fryktet at båtføreren hadde skumle hensikter.

— To jenter som lå i båten har i ettertid sagt at de var sikre på at de skulle bli skutt, og at de ble utrolig lettet da de skjønte at han ikke hadde våpen.

På landsiden var det et kaos av skadede ungdommer og ambulansepersonell. Torbjørn ville hjelpe, han også. Men han slo det fra seg.

— Jeg gikk over i en slags zombiemodus like etter. Heldigvis gikk det bra med alle ungdommene jeg gjemte meg med, sier han.

Jenten som fikk panikk overlevde, hun også, har Vereide fått vite i ettertid.

Har forlatt utøyarommet

Etter Utøya har han hatt til sammen seks-syv mareritt. Men nå går det bedre.

— Det var den samme drømmen om og om igjen; at jeg er på Utøya og rømmer fra noen. Marerittene har avtatt etter hvert. Det har vært en viktig bekreftelse for meg, sier Torbjørn Vereide (22).

— Bekreftelse på at livet har gått videre?

— Ja, jeg har det ganske godt nå. Folk sier at de ikke tror på meg, men jeg tror kanskje at jeg har taklet det bedre enn andre, sier Vereide.

Nå har han forlatt det han kaller Utøya-rommet.

— Jeg har gått ut den døren. Å ha lange, dype samtaler om det som skjedde blir som å gå inn i rommet igjen. Det har vært et bevisst valg, uten at jeg føler at jeg flykter fra virkeligheten, sier han.

OVERLEVDE: Torbjørn Vereide (22) fra Sandane berget livet på Utøya. Nå har han det ganske godt.
MARITA AAREKOL