For fem år siden skrev BT om 26 år gamle Raissa Gasage, som hadde flyktet fra Bujumbura i Burundi til Norge sammen med faren tre år tidligere.

Moren, broren på 13 år og søsteren på 14 år, som kom til Norge noen år før Raissa, hadde da fått oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Raissa og faren hadde fått avslag.

— Vi flyktet til Norge på grunn av den etniske krigen. Jeg har ikke familie i Burundi. Livet mitt der var utrygt. Jeg ville bare komme meg til Norge til moren min og få fred. Det blir vanskelig for meg å klare meg der, sa Raissa Gasage til BT i 2009.

Sendt ut i forrige uke

Etter åtte år i Norge er 26-åringen nå sendt ut av landet, skriver BA.

I Bergen har Raissa Gasage gått på videregående og tatt en bachelor i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen. Hun var i gang med en mastergrad i region og regionalisering på UiB da hun tirsdag i forrige uke ble hentet på lesesalen av politiet og sendt tilbake til hjemlandet Burundi sammen med sin far, skriver Studvest.

Sammen med familie, venner og arbeidskollegaer jobber venninnen Ellen Seljestokken nå for å få henne tilbake til Norge. Lørdag klokken 12 arrangeres en støttemarkering på Torgallmenningen.

— Hun ville ikke tilbake til Burundi som både da og nå er preget av mye vold og uro. Senest i forrige uke ble tre italienske nonner voldtatt og drept i landet. Vi prøver å finne et jobbtilbud til henne, siden dette kan styrke hennes søknad om arbeids- og oppholdstillatelse, sier Seljestokken til Studvest.

- En trist dag for Norge

På Facebook-siden for støttemarkeringen heter det:

«Da hun kom til Norge var hun bare så vidt fylt 18 år. Hun har tatt videregående skole i Bergen, har en bachelor ved Universitet i Bergen og har nettopp startet sitt masterstudium i region og regionalisering der. Ikke nok med det, hun arbeider i tillegg i hjemmesykepleien og er meget engasjert i diverse frivillige organisasjoner slik som Røde Kors og Way Forward. Ikke bare har Raissa integrert seg godt inn i det norske samfunnet, men hver fredag har hun blant annet hjulpet mange andre med å integrere seg. Det er ikke mange som er så engasjerte som Raissa og Norge trenger den kompetansen og pågangsmotet hun har. Derfor er det en trist dag i dag. En trist dag for Raissa - en trist dag for familien hennes som er igjen i Norge - en trist dag for alle oss som kjenner og arbeider med henne - og en trist dag for Norge.»