– DRØMMEN er å bli rik. Klart det. Hvem vil ikke blir rik? sier Dan Tran.For to år siden startet den norsk-vietnamesiske 29-åringen Drammens første sushirestaurant sammen med broren Tonny Tran.

– Vi tenkte at nå var Drammen klar for sushi. Det er jo godt, og kjempepopulært i Oslo. Hvorfor skulle vi ikke lykkes i Drammen også?

MENYEN ER FRISTENDE , og prisene lave. 159 kroner for en 16 biters porsjon nigiri og maki er godt under det man betaler på bergenske sushirestauranter.

Ved første øyekast ser stedet ut som andre sushirestauranter. Svarte møbler, japanske plakater på veggene, skarpe kniver og tørkede blomster. Men hvor er bordene? Skillevegger sperrer av hele sitteavdelingen.

– Det er Drammen kommune. De stengte restauranten i fjor. Nå får vi bare lov til å selge take-away, sukker Dan.

– Hvorfor det?

– Jeg vet ikke. Det var visst noen papirer vi manglet. De er helt gale der i kommunen, sier han.

KEBAB-BYEN og harryhovedstaden på Østlandet har gjennomgått et aldri så lite hamskifte de siste årene. Den gamle vitsen om at det er bedre med en dram i timen enn en time i Drammen, skal for alltid begraves.

Langs Drammenselva er det bygget fancy leilighetsbygg og glasspalass, gamle industrikaier er blitt til elvepromenade. I spenn over elven står den hvite, elegante gangbroen Ypsilion, som et symbol på de nye tidene i Drammen. Nesten som broen over Themsen eller Zubizuri-broen i Bilbao.

Da nytter det ikke med kebab og gatekjøkken som de fremste kulinariske fristelsene, tenkte brødrene Tran fra Skotfoss utenfor Drammen.

Brødrene satset på sushi, og tok oppgaven seriøst. Med japansk læremester fikk Dan et innblikk i sushikokkens hemmeligheter.

– Råvarene er viktige, selvfølgelig. Men alle i Norge har bra fisk. Smaken i sushien ligger i risen og balansen mellom ris og fisk, røper han.

SUSHI DELIGHT åpner i en ombygd garasje i sentrum av Drammen i desember 2007. De første månedene er en suksess. Kundene strømmer til, og Drammens Tidende triller terningkast fem.

«Dette er blant den beste sushien jeg har smakt» skriver anmelderen under tittelen «Nytelse à la Østen».

Men i Drammen kommune stusser de når de leser anmeldelsen. For ingen har søkt om serveringsbevilling i dette lokalet. Plan— og bygningsmyndighetene er heller ikke informert om bruksendringen.

En tabbe, innrømmer Dan Tran. De hadde ikke undersøkt regelverket godt nok. Dessuten trodde de at huseieren hadde fått lokalet godkjent som serveringssted.

– Det er veldig kompliserte regler. Jeg skjønner ikke så mye av det, og lar broren min ta seg av det, sier han.

Brødrene Tran får beskjed om stanse serveringen med en gang, og søke om de nødvendige tillatelser. Inspektører fra både Mattilsynet og kommunens plan- og bygningsetat kommer på kontroll. Ingen har noe å utsette på kjøkkenet.

15 måneder senere er lokalet likevel fortsatt ikke godkjent som serveringssted. Dermed kan ikke kundene få spise maten sin innendørs. De må enten ta med maten hjem, eller sitte på en benk i parken.

– Jeg skjønner ikke hvorfor det skal ta over ett år å behandle søknaden på nytt. I mellomtiden sliter vi med å få bedriften til å gå rundt, sier Tran.

PÅ RÅDHUSET i Drammen sitter rådgiver Liv Kari Flaten. Hun mener ikke at kommunen har vært vanskelig. Tvert imot.

– Jeg synes vi har vært ganske imøtekommende, tatt i betraktning at de hadde startet opp uten å søke serveringsbevilling. Vi må være strenge når det handler om matservering og folks helse, sier hun.

Kommunen mente også at det var ulovlig å drive take-away-virksomhet i lokalet uten bevilling, og fikk støtte av Helsedirektoratet. De valgte likevel å la brødrene drive den virksomheten inntil søknaden var behandlet.

Flaten avviser at det har tatt for lang tid å behandle saken. Den første søknaden manglet viktige opplysninger, og måtte sendes i retur. Da var firmaet oppløst. Først i mai år sendte Tonny Tran ny søknad.

– Men får de som skal starte ny virksomhet god nok informasjon om hvilke tillatelser de trenger?

– Når folk henvender seg til kommunen gir vi all den informasjon de har behov for. Men vi har ikke som oppgave å være barnepike. Enhver som vil starte en næring, må sette seg inn i det aktuelle regelverket, svarer Flaten.

GRÜNDERNE skal sikre fremtiden for norsk økonomi, men hindringene står likevel i kø:

Momsforskrifter. Bokføringsregler. Serveringslov. Hygieneforskrifter. Arbeidsmiljølov. Røykelov. Alkohollov. Skiltreglement.

Reiselivsdirektør Hilde Charlotte Solheim i HSH, tjenestenæringenes hovedorganisasjon, ramser opp noen av regelverkene serveringsbedrifter må forholde seg til.

– Det er ikke tvil om at tekniske og kompliserte regelverk oppleves som byrdefulle for mange serveringsbedrifter, sier Solheim.

Hun forteller at ikke alle regler en gang er mulig å gjennomføre.

– For eksempel er det et krav at olivenolje skal oppbevares i kjøleskap. Men da er den ikke lenger flytende, og kan ikke brukes i matlagingen. Slike ting gjør folk frustrert, forteller HSH-direktøren.

Solheim understreker at også bransjen ønsker seriøse aktører og et strengt regelverk. Det finnes brodne kar blant dem.

– Men det er ikke alltid løsningen er å lage flere regler. Kanskje er det måten regelverket blir håndhevet på som må gjøres noe med, sier Solheim.

Regjeringen har selv anslått at norsk næringsliv hvert år bruker minst 60 milliarder kroner på å etterleve offentlig regelverk, og har varslet forenklinger.

– Det er ikke småpenger vi snakker om. Politikerne bør ha som mål å redusere antallet regler og gi bedriftene færre kontaktpunkter i det offentlige byråkratiet, mener direktør for næringspolitikk i NHO, Petter H. Brubakk.

FOR TRE TIÅR SIDEN kom foreldrene til Dan og Tonny Tran til Norge som båtflyktninger. Familien havnet i Skotfoss og har trivdes bra. Men det ligger i den vietnamesiske kulturen å starte egen forretning. Annen generasjon Tran har fått oppleve at det ikke var så lett som de trodde.

De aller fleste serveringsbedrifter er av denne typen: Små og familiedrevne. Stadig flere drives av innvandrere som enkelte ganger mangler norskkunnskaper til å trenge gjennom regelverket.

– Kanskje burde vi informert bedre, og på flere språk? Kanskje burde man kvotert inn innvandrere i de ulike tilsynene og kommunene? spør Hilde Charlotte Solheim i HSH.

Bedriftene innen reiseliv og servering omsetter for 25 milliarder kroner i året. Men Solheim er overbevist om at Norge fortsatt har et uutnyttet potensial i næringen. Det er arbeidsplasser som kan komme godt med i finanskrisetider.

REODOR FELGEN-FAKTOREN er fortsatt høy i Norge. Det har TV2-programmet «Skaperen» bevist, men også offisiell statistikk: Nesten hver tiende voksne nordmann var i fjor i ferd med å starte en bedrift.

Bare Island og Hellas har flere gründere, forteller førsteamanuensis Erlend Bullvåg ved Handelshøgskolen i Bodø. Han har forsket på nyskaping i Norge.

– Byråkrati og regelverk kan være veldig krevende for små bedrifter. Mange har en forretningsidé, men mangler kunnskaper om hva som skal til for å være gründer, sier Bullvåg.

Han mener det er for lettvint bare å skylde på kompliserte regler.

– De fleste reglene er der for å ivareta kundene. Hvis du er i stand til å lage god mat, bør du også være i stand til å drive en bedrift innenfor norsk lovverk, sier han.

Likevel mener han politikerne kan gjøre mye for å forenkle hverdagen til norske gründere. I tillegg til enklere regelverk og tilgjengelig kapital, kan Norge bruke velferdsordningene til å sørge for at flere tør satse.

– Mennesker er rasjonelle, og vil ikke gjøre noe som kan forverre livet kraftig. Gründere risikerer å miste både hus og familie ved konkurs. Derfor bør de få tilgang til et tapsfond og økte rettigheter til arbeidsledighetstrygd og sykepenger, sier Bullvåg.

Til dem som mener det ikke er statens oppgave å subsidiere kommersielle aktører, svarer han:

– Uten gründerne har vi ikke sjanse til å opprettholde velferdssamfunnet i fremtiden.

EPILOG: Den første uken i juli kom bevillingen som brødrene Tran hadde ventet på. Drammen kommune lot nåde gå for rett, og delte like godt ut en skjenkebevilling, også.

– Nå starter vi fra bunnen igjen etter å ha jobbet 50 timer uken i to år. Men vi vet at folket vil ha sushien vår. Drømmen er fortsatt å bli så rik at vi kan kjøpe hele Drammen, sier Dan Tran.

Er det for vanskelig å starte opp egen bedrift i Norge? Hindrer regelverket folk fra å ta ansvar for eget liv? Eller er regelveldet en nødvendig del av et sivilisert samfunn? Diskuter saken her!

Tor Høvik
Tor Høvik