Da de norske stortingsrepresentantene tok plass i salen etter valget i fjor høst, var 40 prosent kvinner. Det har tatt Norge 100 år å komme hit. De nordiske landene har lenge kunnet briske seg med å ha ligge i tet på statistikken over land med flest kvinner i parlamentet. En usannsynlig kandidat har overtatt pallplasseringen: Afrika. I Rwanda er nå hele 64 prosent av representantene i underhuset kvinner. Tett på følger Sør-Afrika, ­Seychellene, Senegal, Mosambik, Angola, Tanzania og Uganda.

Kvotert inn

I de afrikanske landene som nå leder an, har man brukt kjønnskvotering for å oppnå raske resultater. Mange av landene har en historie preget av voldelige konflikter og krig. Kvinnene har utnyttet handlingsrommet som overgangen til et fredelig samfunn har gitt til å organisere seg og kreve sin rett til å delta i politikken. I ryggen har de FNs resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet.

Kvinnene får ofte ikke komme til orde i debatter i parlamentet.

Det internasjonale samfunnet har støttet dem. FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995 satte som mål å øke antall kvinner i parlamenter på verdensbasis til over 30 prosent. Både kvinneaktivister og internasjonale bistandsaktører har gått ut ifra at dette ville føre til flere kvinnevennlige lover, men det har ikke vært den mirakelkuren man håpet på.

Trenger en kvinnebevegelse

Dersom andelen seter kvinner har i parlamentene skulle være en god indikator på likestilling, ville Rwanda være verdens mest likestilte land. Det er åpenbart ikke tilfelle. For å få gjennomslag for lover som sikrer likestilling, er det viktig med en sterk og uavhengig kvinnebevegelse og organisasjoner som jobber for kvinners rettigheter.

Siden mange afrikanske land ikke er demokratiske, ligger ofte makten hos presidenten og regjeringen, ikke i parlamentet. Det setter helt klart en demper på hva kvinnene i parlamentene faktisk kan utrette. Det som særlig skiller suksess fra nederlag er ikke antallet kvinner i seg selv, men en sterk og uavhengig kvinnebevegelse.

Lover som forbyr barneekteskap, omskjæring av kvinner og polygami ligger derfor langt frem i tid.

I Uganda tok Yoweri Museveni makten i 1986 etter en ­periode med uro og krig. I kjølvannet av dette etablerte kvinnebevegelsen seg som en av de mest sentrale samfunnsaktørene. Siden har den spilt en viktig rolle for å styrke kvinners status og ­rettigheter. Uganda har på mange måter vært et foregangsland i Afrika når det kommer til å fremme kvinners rettigheter. Landet har hatt kvinner i mange sentrale stillinger i regjeringen og det offentlige. Kvinner er synlige i politiske debatter, og det er stor aksept for at kvinner engasjerer seg politisk.

Uganda har kvotert kvinner inn i nasjonalforsamlingen siden 1989. I dag utgjør kvinner 35 prosent av representantene. De fleste er kvotert og er medlemmer av regjeringspartiet som har et overveldende flertall i parlamentet. Da den nye grunnloven ble vedtatt i 1995, var kvinnebevegelsen sterkt involvert, og den har siden blitt hyllet for å ivareta kvinners rettigheter på en forbilledlig måte.

Lov mot vold i hjemmet

Men de grunnlovsfestede rettighetene var ikke særlig mer verdt enn papiret de var skrevet på. Først mellom 2006 og 2011 fikk Ugandas kvinneaktivister særlig gjennomslag i arbeidet med å harmonisere landets lover med grunnloven. Det ble blant annet vedtatt lover som forbyr kjønnslemlestelse og menneskehandel. Den største seieren var en lov som forbyr vold og mishandling i hjemmet. Reformer av familielover har vært på agendaen til aktivister i mange tiår uten at man har fått gjennomslag. Derfor smakte loven mot vold i nære relasjoner ekstra godt.

En velfungerende tverrpolitisk kvinnegruppe i nasjonalforsamlingen, Uganda Women’s Parliamentary Association, står bak mange av de nye kvinnevennlige lovene. Gruppen er blitt en nøkkelaktør i parlamentet. Mye fordi alle kvinnelige representanter er medlemmer, aktivitetsnivået er høyt og ikke minst fordi gruppen har greid å jobbe på tvers av partitilhørighet.

Sikrer flertall

Til og med politikere fra en ­ellers marginalisert opposisjon fremhever i intervjuer hvordan kvinnelige representanter fra ulike partier samarbeider. En av de mest erfarne forteller at «nå har vi absolutt våpenhvile for å fremme kvinnesaker».

En felles front har også gjort det lettere å sikre flertall i parlamentet for lovforslagene. Samarbeidet med mannlige parlamentarikere er styrket over tid, og mannlige kolleger er rekruttert aktivt for å fremme lovforslag og sikre den nødvendige støtten.

Bedre bånd mellom kvinnegruppen og aktører i kvinnebevegelsen har vært avgjørende for å få lovene vedtatt. Men det er mange kampsaker igjen. President Museveni er motstander av sentrale lovforslag som tar for seg kvinners rettigheter i ekteskap og ved skilsmisse. I praksis har det derfor vært umulig å vinne frem i et regime der det meste av makten er samlet i presidentens hender.

På sidelinjen i Sudan

I 2005 åpnet fredsavtalen i det borgerkrigsherjede Sudan opp for lovendringer. Den nye grunnloven fastslo at kvinner har like rettigheter som menn. Temaer som barneekteskap, kvinnelig omskjæring, og polygami ble høylytt diskutert. Da kvinneaktivistene kjempet gjennom en kvinnekvote i nasjonalforsamlingen, var det nettopp med håp om at det skulle føre til endringer i de diskriminerende lovene. Men lite har skjedd.

I 2008 fikk sudanske kvinner gjennomslag for en kvinnekvote på 25 prosent i landets lovgivende forsamlinger. I et land der kvinner systematisk er plassert på sidelinjen i politikken, ble dette feiret som en stor seier. Det var forventet at de skulle ta et oppgjør med Sudans diskriminerende lover, mange av dem innført av det islamistiske regimet som kom til makten i 1989. En ny familielov senket aldersgrensen for ekteskap fra 18 til 10 år. Nye tall viser at 37 prosent av alle jenter i Sudan nå giftes bort før de fyller 18 år. Over 12 prosent giftes bort før de fyller 15.

Konservative islamister

Valget i 2010 var alt annet enn demokratisk. Så å si alle de kvinnelige representantene som ble valgt inn i nasjonalforsamlingen, kom fra det regjerende islamistiske partiet. De fleste fra den mest konservative fløyen som hevder at det ikke forekommer vold mot landets kvinner.

De kvinnelige representantene er lojale mot partiet, og partiets ideologi er ikke bygget på en tanke om at kvinner og menn skal ha like rettigheter. Det gjør det vanskelig for de moderate kreftene i partiet som forsøker å tale kvinners sak. Det eneste forsøket på å gjennomføre reformer, var et forslag om å kriminalisere omskjæring av kvinner i 2010. Lovforslaget ble stemplet som uislamsk og stoppet av presidenten. Nasjonalforsamlingen har vist seg å være tannløs i et regime der all makt ligger hos presidenten og hans støttespillere.

Etter at kvinnekvoten ble ­innført, har det vært isfront mellom kvinner i det regjerende partiet og landets kvinne— bevegelse. De klarer ikke å enes om hva som er det beste for Sudans kvinner. Mens aktivister kaller kvinner i ­parlamentet for ­antifeminister, beskylder islamistiske kvinner aktivistene for å løpe Vestens ærend. Isfronten er en viktig årsak til at kvinnesak ikke blir diskutert i nasjonalforsamlingen.

Men den sterke mannsdominerte kulturen i det politiske spillet er også med på å holde kvinnesak i skyggen av andre debatter. Kvinnene får ofte ikke komme til orde i debatter i parlamentet. Lover som forbyr barneekteskap, omskjæring av kvinner og polygami ligger derfor langt frem i tid.