MARIT SANDBERG

Det er altfor varmt til å gå med bukse og langermet T-skjorte, men jeg har ikke fått skiftet klær siden jeg forlot det noe kjøligere Norge for over ett døgn siden.

Øynene glipper etter en søvnløs natt på et ubehagelig flysete, og jeg halter etter å ha fått en vaksine i låret rett for jeg dro. På den store og særdeles folkerike plassen foran Beijings hovedtogstasjon leter vi etter en kineser vi aldri før har møtt.

JEG, en ganske vanlig 19-årig jente fra Bergen, nylig utgått fra Bergen Katedralskole, er i løpet av kort tid blitt en bit i et spennende puslespill. Puslespillet er langt fra ferdig lagt, det er mye jeg ikke vet om det jeg skal ut på.

Hva går arbeidet ut på? Kommer jeg til å klare det? Vil jeg savne fjell og fjorder når jeg bor i en kinesisk provinsby med Gobiørkenen som nabo? Og hva med Heidi og Nadja fra henholdsvis Åland og Tyskland som er mitt jevngamle reisefølge? De har begge gått på Red Cross Nordic United World College i Flekke (RCNUWC). Kommer vi til å fungere greit sammen som kolleger og venner? Vil jeg føle meg ensom? Hva vil jeg komme til å spise, bare ris og bønner?

Hvor vi skal? Til byen Yinchuan i den autonome provinsen Ningxia i Kina, tidligere en del av Indre Mongolia. Indre Mongolia, det er for meg omtrent som å si Langtvekkistan, et land jeg har lest om i Donald. Men dette er ikke en oppdiktet historie, vi skal til Kina for prøve å heve statusen til funksjonshemmede og dermed gi dem en bedre sjanse til et godt liv.

DET HELE er et nytt prosjekt startet av Utviklingsstiftelsen ved RCNUWC i samarbeid med en av de tidligere studentene ved den internasjonale, engelskspråklige skolen. Studenten er Mark Wang fra nettopp Yinchuan, den første kinesiske eleven ved skolen noensinne.

Som 12-åring opplevde Mark å bli lam i begge beina som følge av en flystyrt. Han var likevel en av de heldige som, støttet av en engasjert familie, fikk intense treningsprogram og den medisinske hjelpen han trengte for å komme seg på beina igjen. Senere ventet god utdannelse i Norge.

For Mark var det ikke nok at han selv kom seg frem i livet, han ville gjøre noe for de mange i hjemlandet som kjempet for å bli sett på som nyttige i samfunnet, tross sitt handikap. Vårt prosjekt går ut på å tilby engelskundervisning til fysisk funksjonshemmete. Engelskkunnskaper er svært ettertraktet i dagens Kina, og det er et fortrinn å kunne dette språket både når man søker jobb og opptak til høyere utdannelse. RCNUWC ville tilby noen av sine uteksaminerte studenter som lærere til dette prosjektet. Blant elevene ved RCNUWC er det en økende etterspørsel etter «3-year options», et år med humanitært arbeid etter avlagt eksamen.

OMSIDER, etter noen grusomme timer i heten og folkekaoset, kommer to kinesiske menn bort til oss tre som helt utslitt har lagt oss ned oppå all bagasjen vår.

De to snakker ikke engelsk, men det virker som de vet hvem vi er. Med våre bekymrede foreldres ord i ørene om ikke å gå med fremmede, følger vi med de to ukjente mennene. Og vi hadde flaks denne gangen! Etter en halvtimes biltur gjennom kokende Beijing-trafikk kommer vi til et lite hotell der en smilende jente venter på oss som avtalt.

Etter å ha latt sildrende vann fra dusjen skylle vekk støv og svette for deretter å ikle seg en tynn sommerkjole, føles livet mye bedre. Senere vandrer vi rolig nedover livlige bakgater der det fra boder selges alt fra stekte slanger til skinnende armbånd.

Luktene er mange og nye, fra en ufattelig stank av kloakk og søppel i den forurensede elven vi krysser til den herlige lukten av stekte nudler, hvitløk og chili.

Fargeskalaen viser flere detaljer enn jeg var klar over eksisterte, fra det skitne svartgrå i byens fortau til det forlokkende lysrosa i silkedrakter som henger utenfor små butikker.

All slags lyder omgir oss — bilhorn, latter, krangling, plystring, sykkelbjeller og sang. En annen verden!

OG DA VI SENERE går inn i den nærmeste lille restauranten og får servert vårt første herlige kinesiske måltid til en pris av nesten ingenting, kjennes det som å være blitt sendt rett til paradis! Mitt første møte med et land jeg skal tilbringe de neste seks månedene i, et møte som lover både himmel og helvete. Alle mine sanseinntrykk sier meg at jeg kan få et og annet å skrive hjem om i tiden som kommer ...