NÅR MAN SKAL treffe Pushwagner for første gang, tenker man sitt. Han har bare vært i Bergen noen få dager, men er allerede observert i vill dans til reggae-musikk på Café Opera. Han har danset flettene av ungdommene på Garage og han er blitt fotografert sammen med pornostjernen Rocco i BA.

Nå sitter han på Logen omkranset av den egentlige grunnen til sitt Bergensbesøk: «Jobkill», som er noe så sjeldent som en Pushwagner-utstilling. Landets fremste popart-kunstner har levd fullstendig tilbaketrukket fra offentligheten i lange perioder. Kunsten hans har ikke alltid vært like lett å oppdrive heller.

— Jeg har aldri hatt et hjem, er hans forklaring på hvorfor han har rotet bort store deler av sin billedkunst.

Kunstner søker sin kunst

Han treffer folk som han stoler på, stikker innom folk, setter igjen noen bilder her og noen bilder der. Noe er solgt, noe er gitt bort, og noe er forsvunnet. En rekke uerstattelige arbeider kom nylig til rette igjen, etter å ha vært forsvunnet i 23 år. Materialet skulle kun fraktes fra Axel Jensens båt i Stockholm til Oslo. Mannen som hadde ansvaret for transporten kunne ikke ta rede på Pushwagners whereabouts før han i august 2002 så bilde av kunstneren på Aftenpostens førsteside, omtalt som legendarisk og myteomspunnet .

«Jeg gir deg en tegning for en hand-job,» pleier Pushwagner å si til jenter han treffer, men han bare tuller, forsikrer Stefan, Pushwagners samarbeidspartner.

Ifølge Stefan består Pushwagners samlede produksjon av nærmere 100.000 skisser, malerier og tegninger - og da har han neppe tatt høyde for alle de erotiske tegningene kunstneren ga til legendariske Chelsea Hotel i New York, etter et års opphold uten penger til å gjøre opp for seg.

Da Stefan traff Pushwagner for fem år siden, bodde kunstneren på gaten, venneløs og pengeløs. Stefan hjalp til med å skaffe atelier og tak over hodet. Siden den gang har han samarbeidet med billedkunstneren om å kartlegge Pushwagners billedverden, samt skrive hans biografi.

— Det er et spennende og utfordrende samarbeid, sier Stefan.

— Mener du NATO, parerer Pushwagner.

Kunsten å overleve

Han er ikke så gammel som han ser ut.

Terje Brofos ble født under det siste bombeangrepet over Oslo, natt til 2, mai 1940. Siden har det gått slag i slag - og nå ser 63-åringen ut som en åttiåring, en mager olding med urban livsstil. Tre timers danseøkter på Oslos hippeste utesteder er dagligdags kost. I tillegg til flytende føde. Klokken halv ett er han klar med formiddagswhiskyen.

Å sitte til bords med Pushwagner gir en tiltakende følelse av å være med i en roadmovie. Det ene fører til det andre, og uansett hvor store tema som diskuteres, kommer det ut i form av smalltalk.

— Hele livet har jeg lett etter et sted å dø, i fred og ro - og med stil, sier han.

Det viktigste for Pushwagner er å fullføre sitt bildetestament som kommende generasjoner kan bli inspirert av.

Dette er ikke en mann som tviler på sitt eget talent.

— Jeg fikk et markeringsbehov i fireårsalderen, sier han.

Etter en livstruende bussulykke og en lengre rekonvalesensperiode begynte Pushwagner å kjede seg. Han kunne ikke leke ute med de andre barna, så han begynt å tegne istedenfor.

Historien er nylig blitt oppfrisket. I løpet av de første dagene av Pushwagners utstilling i Logen, dukket hans barndomsvenn Arne Melander opp, tidligere president i Norges Tennisforbund. Pushwagner hadde faktisk glemt at de kom til finalen i NM for junior i double, tidlig på 50-tallet, men det er en helt annen historie. For det var disse to småguttene som lekte da de ble overkjørt av en buss lille julaften 1944, og Terjes hode ble kilt fast mellom en stabbestein og bussens høyre hjul. Kameraten Arne, klarte å berge seg da han fôr under bussen, mens Terje fikk så store hodeskader at han ble brakt til sykehuset i bevisstløs tilstand, og våknet først opp av komatilstanden etter 12 timer.

Skadene resulterte i en rekke traumatiske opplevelser. Terje ble holdt innendørs, overbeskyttet av engstelige foreldre. Han mistet stemmen, fikk stadige svimmelhetsanfall, og blødde mye neseblod.

— Men det var vel dette som måtte til for at jeg skulle få øynene opp for min billedverden, som jeg på mange måter fikk midt i fleisen.

Kunsten å skjelle ut

Pushwagner er mildt sagt et underlig oppsyn i sine konservative klær, sitt oldingansikt og sin urbane rastløse væremåte. Før jeg vet ordet av det har han tegnet meg og viser frem den lite flatterende skissen. Jeg kunne blitt fornærmet dersom jeg ikke hadde lest at han har tegnet en annen journalist på nøyaktig samme måte - med hoggtenner.

Harselasen går på autopilot for den gamle ringreven.

Et par dager tidligere hadde han blitt introdusert for Kristian Aagaard, som har sagt seg villig til å hjelpe dem videre med digitalisering av Pushwagners sentrale verker. Nå forteller det nye medlemmet av Team Pushwagner at kunstneren skjelte ham ut i åtte timer - uten å gjenta seg - i løpet av deres første møte.

Pushwagner flirer infernalsk og forventer forståelse for sin uortodokse måte å bryte isen på.

Stefan sukker oppgitt:

— Han gjør det samme hver gang, sier han - og forteller historien om milliardæren som var på besøk i atelieret hos Pushwagner og ville kjøpe et stort oljemaleri for 160.000 kroner. Alt gikk bra inntil Pushwagner begynte å konfrontere ham med sitt eget selvbilde: Om han hadde sett seg selv i speilet i det siste, sånn som han så ut? - og den kroppen! I motsetning til meg, har du til og med penger til å gjøre noe med det, hadde Pushwagner ropt etter ham.

Det ble ikke noe salg den dagen.

Kunsten å leve

Hariton Pushwagner - navnet er et påfunn fra hippietiden. Hariton står for Hare Krishna og Pushwagner betyr handlevogn og er en ironisk kommentar til forbrukersamfunnet som han har tematisert i flere arbeider.

I 1959 var han ferdig utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, og skoen begynte å trykke, som han sier det. Han dro ut, til Italia og Midtøsten. Senere ble det New York og London, der han levde ut kunstnermyten for det den var verd.

— Livet er det beste universitetet, sier han til tross for at han selv fullførte Statens Kunstakademi i 1965.

— Når du får litt avstand til det som har skjedd, når du ser ditt eget liv retrospektivt, forstår du hvordan ting henger sammen, sier Pushwagner og peker på sitt hovedverk «Jobkill». I en usannsynlig militær detaljrikdom eksploderer verden i en blanding av Star Wars og Johannes Åpenbaring. Himmelen er dekt av bombefly.

— Akkurat som den dagen jeg ble født, sier han, og legger til:

— Dette er et tilbakeblikk på fremtiden.

Jobkill er et av syv malerier som inngår i en frise, med tittelen Doomsday, som samlet blir stilt ut i Oslo 19 mars.

Et kunstnermøte

I 1968 møtte Pushwagner Axel Jensen. Det vil si det var Pushwagners daværende kjæreste som møtte forfatteren først. Hun var en pen jente som var fotografert på fremsiden av Vogue på den tiden, får jeg vite i en innskutt bisetning.

Jensen og Pushwagner flyttet umiddelbart inn i en venninnes leilighet der de startet samarbeidet, som blant annet resulterte i «Dr. Fantastisk», som gikk som tegneserie i Dagbladet på syttitallet. Pushwagner har også illustrert flere av Axel Jensens bøker, «Epp» er den mest kjente. - Etter møtet med Axel Jensen ble arbeidet med billedkunsten som et kall for meg, sier Pushwagner.

— Fra den dagen raste inspirasjonen i meg, med fruktbar desperasjon. Bildene mine ble på en måte fylt med innhold.

I denne skapende prosessen startet arbeidet med utformingen av billedromanen «Soft City», som kommer i bokform for første gang til høsten, over 30 år etter at de første streker på billedmanuset ble risset inn.

Kunstnernes Hus i Oslo står sentralt i livet til Pushwagner, som utstillingssted - men først og fremst som møteplass for byens kunstnere og in-folk. På et tidspunkt på syttitallet fikk Pushwagner imidlertid nok av provinsialismen rundt «Huset»: «Jeg pådrog meg nyseanfall av makkoundertøyet deres», som han engang har sagt.

I London traff han sin første kone, som ifølge ham selv hadde fått syfilis av Steve Winwood, og derfor ikke kunne få barn.

— Jeg giftet meg for pengene og levde de facto som hennes gigolo. Etter en stund ble hun gravid likevel, sier Pushwagner lakonisk.

Kunstnernes Hus

Etter flere timers intervju begynner kunstneren å bli sliten. På utsiden av restauranten vi har forflyttet oss til, har han plassert en Pepsi-flaske med whisky som han med jevne mellomrom må ut for å drikke av. Toget til Oslo har for lengst gått, og det gjenstår en hel masse ting å ordne før de kan tenke på neste avreise.

— Bra at vi ikke har noe hjem, bare kontor, sier de.

For et par uker siden var Pushwagner sammen med Oslos hippeste mennesker og halvnakne kvinner i det som VG karakteriserte som en nachspielskandale. I virkeligheten var det bare Per Heimly som filmet den nye musikkvideoen til Tungtvann i en privat leilighet. Og som vanlig når det skjer noe kult i Oslo, blir Pushwagner invitert. På Quartfestivalen for noen år siden delte han hotellrom med Hank von Helvete i Turboneger, som betrakter Pushwagner som sitt forbilde.

— Du ble ikke lei av Kunstnernes Hus likevel?

— Jeg pleier å gå dit for å treffe Fredrik Skavlan - og hva de nå heter alle sammen.... Oasis, den britiske popgruppa, var på nachspiel i mitt atelier i 1997. Mette-Marit var også med, mens Aftenposten skrev referat!

Pushwagner ler. Han har vært med på det meste og hans tilmålte tid her på jorden begynner å nærme seg slutten. Hva sitter han igjen med? Hva er meningen med livet?

— Suksess er å overleve. Å leve skapende er det som betyr noe når alt annet er meningsløst, svarer han kontant.

Foto: EIRIK BREKKE