• Vi vil alle, innerst inne, være søtten år. Glatt i huden, full av potensial, med attraksjonsverdien på høyden, alle muligheter åpne, sa min venn, markedsføreren.

Anders Waage Nilsen er redaktør i Fri Flyt og gjesteskribent i Bergens Tidende.

Anders@friflyt.no

Han mener at alle konsumenter (det vil si mennesker) synes det er stas med ungdom, de er passe frekk, ikke helt inkarnert inn i voksenrollen, men likevel ansvarlige mennesker, vel å merke når det passer seg ikke å være uansvarlig.

Jeg gir ham delvis rett. Søttenåringene er helt klart den gruppen med mest makt i samfunnet vårt, om man ser bort fra femtiåringene. De er jo så frie. De er jo så vakre. Men — viktig melding til alle som har mistet følelsen av å være ung og lovende: Det er utenpå.

Søttenåringens idealmakt er knyttet til fasaden, ikke håndverket. For min egen del minnes jeg senpuberteten med frydblandet skrekk. Utallige forsøk i kjærlighet, en kropp som levde sitt eget skeive liv, den evige kampen om få status blant jevnaldrende drittsekker.

Et årelangt selvutviklingsprogram av identitetsfremmende klær, påtrengende (eller manglende) hårvekst, kvisefremmende hormoncoctails, stadig ruseksperimenter og ytterst naive analyser av verdens mange utfordringer. Det er til å grine av.

Viktig trening på veien mot å bli voksen, men, når alt kommer til alt, ikke noe å trakte etter. Ja da, ja da: Jeg er snart tredve. Trolig er en krise under oppseiling. Når jeg tenker tilbake var jeg kanskje ikke verdens vakreste søttenåring. Men jeg velger å tro at min motstand mot det purunge og rynkeløse reklameidealet er uttrykk for noe annet: At jeg fortsatt husker godt. At det fortsatt sviver og går oppi der (for å bruke min bestefars ord).

I all beskjedenhet vil jeg i stedet slå et slag for det ungvoksne idealet. Altså for meg selv, og vennene mine. Tyngdekraften har ennå ikke gjort oss tung i steget. Vi har en masse personlig erfaring å spille på, livet synes så smått i ansiktene og på kroppene våre, uten at det er påfallende. Vi kan formulere nyanserte svar om hvordan et verdensproblem bør løses, vi kan sette Idol-Gaute inn i en musikkhistorisk kontekst.

For min egen del kan jeg faktisk dyrke fram et tredagersskjegg i løpet av et par uker. Er ikke det ideelt så vet ikke jeg.