— Det er både uverdig og uforsvarlig, sier lensmannen i Laksevåg, Harald Andersen, til Bergens Tidende. Han tar til orde for at Lov om psykisk helsevern bør endres.

— Dagens praksis er en skam. I et så rikt land som Norge bør vi ta oss råd til å behandle syke mennesker på en forsvarlig måte.

Vanskelig å vende hjem

I en artikkel skrevet på oppdrag fra informasjonssenteret Hieronimus tar den frittalende politimannen et knallhardt oppgjør med helsevesenet.

— Lov om psykisk helsevern slår fast at politiet har bistandsplikt nå psykiatriske pasienter skal transporteres. I praksis betyr det at det vi som må sørge for at de innlegges, og det skaper unødig lidelse for pasientene.

Andersen forteller til Bergens Tidende at hans betjenter flere ganger i uken henter psykiatriske pasienter i deres egne hjem. Ofte må de bruke makt for å få med seg vedkommende.

— De er svært syke. Mange av dem skriker og hyler. Naboer er vitne til at disse menneskene dras ut mellom to uniformerte politimenn. Når pasientene en gang blir friske får de store problemer med å vende hjem til sin egen bolig.

Alle har sett hva som skjedde, og alle tenker sitt.

Penger og vilje

Lensmannen forstår ikke hvorfor mennesker med psykiske lidelser skal behandles dårligere enn for eksempel hjertepasienter.

— Om noen får hjerteproblemer blir de hentet av kvalifisert helsepersonell. De blir båret ut på båre og fraktet bort i sykebil. Det skjer i kontrollerte former, med verdighet og respekt.

— Men er ikke psykiatriske pasienter vanskeligere å frakte?

— Politiet kan gjerne bistå hvis en krakilsk person må roes ned. Det har vi trening i. Poenget mitt er at ansvaret ikke ene og alene kan hvile på våre skuldre. Det er fullt mulig å gjøre dette på en bedre måte for pasienten. Etter min mening er det et spørsmål om penger og vilje.

Andersen viser til at han ved en anledning har vært vitne til at helsepersonell fraktet en pasient til sykehus uten at politiet trengte å bære vedkommende ut. Den gang var det en ev deres egne som var blitt psykisk syk.

— Jeg husker jeg ble forundret da det sto en sykebil på adressen. Jeg forsto ikke hvorfor man hadde sendt medisinsk personell, ja til og med en lege til stedet. Det viste seg at den psykiatriske pasienten var en overlege. Han var svært syk, men i motsetning til andre fikk han en beroligende sprøyte. Dermed kunne han fraktes ut på båre og kjøres til klinikken i ambulanse.

— Det er fullt mulig å gi alle pasienter denne behandlingen, sier Andersen.

Har bare håndjern

For lensmannen er det ikke bare et spørsmål om verdighet, men også sikkerhet. Han mener det er uforsvarlig å overlate alvorlige syke mennesker i politiets varetekt.

— Vi er ikke trent til dette. Oppstår det en akuttsituasjon har vi ikke mulighet til å medisinere. Vårt eneste virkemiddel er håndjern.

Andersen og hans kolleger må stadig oftere rykke ut på denne typen oppdrag. Ved Laksevåg lensmannskontor er transport av psykiatriske pasienter blitt en del av hverdagen.

— Jeg har tatt dette opp med politikere, byråkrater og medisinsk personell i flere tiår.

Ingen tar tak i problemet. Det kan være grunn til å minne om at også helsepolitikere kan bli gamle, syke og demente.

I sin artikkel skriver Andersen at det er på høy tid at det bevilges mer penger til psykiatrien. Han mener det er et paradoks at Norge har hundrevis av oljemilliarder på bok, mens de aller svakeste lider voldsomt.

— Et gammelt ordspråk sier at «kua dør mens gresset gror». Jeg er redd for at dette er i ferd med å skje.