Konsert / Lost Weekend Limstift

Lost Beach, Kollevåg

Du blir ikke popstjerne av en seier på Eggstockfestivalen. Men ser en på statistikken over tidligere deltakere, skulle årets vinnere Limstift ha et godt utgangspunkt for videre karriere. Og konserten fredag ettermiddag under Lost Weekend bekreftet ytterligere dette.

Denne trioen har ikke gått i cd-samlingen til sine foreldre for å finne inspirasjon. Det musikalske uttrykket må i all hovedsak være hentet fra vinylsamlingen til eventuelle hippiebesteforeldre. Syrete psykedelia fra Fillmore i San Francisco anno 1969. Ser en bort fra at det vokale går på ren og uforfalsket bæærgensk, kunne bandet gjort det utmerket på Woodstock for 40 år siden.

Anmeldelsen fortsetter under videoklippet.

Der var det i hvert fall flere tilhørere enn de få som hadde innfunnet seg denne ettermiddagen i Kollevåg. Men Limstift lot seg ikke affisere av at mesteparten av festivalpublikumet fremdeles befant seg på campen.

Det som imponerer mest er stilsikkerheten. Her sitter det både i hjerte og ryggraden. For Limstift er ingen retrokopister som spiller etter noter. La gå at låtmaterialet ikke er all verden foreløpig, men til gjengjeld gjøres det spennende ting av det lille som er. For det er den svevende og oppfinnsomme utbroderingen med gitaren til Eirik Sandvik, supplert med det stødige kompet til bassist Joachim Skjønberg og trommis Marius Erster Bergesen, som gjør at denne gjengen virker atskillig modnere enn hva fødselsattestene på 17-18 år skulle tilsi.

At Limstift virket noe innadvendte på scenen, får vi sette på kontoen for manglende erfaring. Den musikalske kommunikasjonen var i hvert fall upåklagelig, og lover godt for fremtiden.

EINAR ENGELSTAD