«Løgn og istykkerrevet tannkort», «uorden», «leser ikke sin lekse». Det var ikke alltid det skulle så mye til før de smake riset eller spanskrøret, tidligere tiders skoleelever. Protester nyttet lite, læreren slo med loven på sin side.

Forseelsene innledningsvis er hentet fra straffeprotokoller ved tre folkeskoler i Bergen. Der kan man også lese om elever som er slått fordi de har vært slem mot venninner, skulket og rømt fra skolen, og fått kaker ved at skrive andres navn på sedler. Det ble tildelt mellom to og åtte slag, alt etter hvor alvorlig forseelsen var.

Mørkt kapittel

– Dette er et mørkt kapittel i skolehistorien, sier Svein Haukaas, som er styremedlem i Bergen Skolemuseums Venner. Venneforeningen gir i disse dager ut det første heftet i en småskriftserie om bergensk skolehistorie. Det første emnet er Karl Handals beretning om prylestraffen i tre bergensskoler.

I protokollene, som er fra tidsrommet 1900-1936, ble det sirlig nedtegnet hvilke elever som ble straffet, hva de hadde gjort og antall slag med ris eller spanskrør. Det er også notert om eleven er straffet i klassens påsyn.

– Handal er den eneste, så vidt vi vet, som har gått inn og studert disse protokollene. Straff i skolen er på mange måter et mystisk tema som vi tror vil interessere mange, sier Haukaas.

Høylytte protester

Til høylytte protester fra skolen ble fysisk straff avskaffet med den nye skoleloven av 1936. Da hadde omfanget allerede vært sterkt minkende noen tiår.

På begynnelsen av århundret ble det imidlertid slått friskt. I 1906 hadde 118 av guttene på en av de undersøkte skolene gjort nærmere bekjentskap med riset.

Prylestraffen gjaldt i det vesentlige guttene. Legemlig straff av jenter over ti år var ikke tillatt. I heftet heter det at jentene kanskje i større grad enn guttene underkastet seg skolens krav om disiplin og arbeid. Pryl ble dessuten sett på som en mer riktig straffemåte å bruke overfor guttene.