• Jeg skal skrive bok om Bergens kulturminner de siste 50 årene - om deres skjebne, deres muligheter og nederlag, sier Per Jonas Nordhagen og skuer ut over Torgallmenningen.

Det forbauser oss ikke. Den kunsthistoriske professor har opp gjennom årene skrevet og skrevet, så vel om kulturminner som kultur, Bergen og arkitektur i mange sammenhenger.

Mer forbauset blir vi når vi får vite at professoren under pseudonymet Stein Quind også skriver det vi vil kalle røverromaner. Nordhagen lar karakteristikken passere. Men den vi har lest, «Ballongene over Härjedalen», er tredje bind av en slektsroman om tre stadier av en Kristiania/Oslo-slekt fra 1870 frem til etterkrigstiden, opplyser han. Vi holder nå fast på vår karakteristikk etter å ha lest om den norske løytnant Victor Holt og menig Stangeland som bortfører den svenske kronprins midt under Karlstad-forhandlingene i 1905 og opplever både det ene og det andre på sin vei vestover gjennom de svenske skoger. Og som dessuten i løpet av boken også befinner seg i Kristiania, Nairobi og Berlin.

Bør tåle kunnskaper

Gunnar Staalesen var begeistret, litteraturprofessor Willy Dahl humret i skjegget, men det litterære råd for innkjøpsordningen lot seg ikke more og «nullet» boken for innkjøpsordningen. (De to første bøkene fikk utgivelsesstøtte.) Er boken helst for de innvidde?

— Hvor meget innsidekunnskap skal man vente leserne har? I vårt utdanningssamfunn mener jeg det kan fylles på mer av kunnskaper enn forfattere flest gidder å gjøre. Men jeg viser ikke kunnskapen frem, den flettes inn i teksten der autentisiteten ligger i mange små detaljer.

— Er det noe sted i verden det skrives innsidelitteratur? spør professoren retorisk og svarer selv: - Ja, i det angloamerikanske området. Der har universitetsfolk stor produksjon av skjønnlitteratur - og der er et marked for det. Er der et marked for den akademiske nisjelitteratur også i Norge? Jeg skrev litt flott på omslaget til en av de forrige romanene at fornyelsen av skjønnlitteraturen kommer fra faglitteraturen, men - som forlaget skriver på den siste - «så vidt en kan se, har det selvsikre budskapet hans ennå ikke nådd helt frem til det store, lesende publikum.»

Hva vil han?

— Hvorfor pseudonym?

— Nettopp på grunn av dobbeltheten. For at ikke folk skal spørre: Kan universitetsfolk skrive litteratur? Og så et spørsmål fra min side: Får «the establishment» og de som hyler etter det nye, virkelig med seg det nye? Fra min side er dette et eksperiment, men jeg vet ikke om det er godt nok gjort.

En av grunnene til at han ikke vet det, er at ingen av Stein Quinds tre bøker er anmeldt. Men han ville gjerne fått overprøvet dommen i innkjøpskomiteen - og så ville det ikke vært Nordhagen om han ikke også finner glede i å få lesere og (eventuelle) anmeldere til å stusse.

— Hva vil jeg med dette? Det spørsmålet vil jeg at leserne skal ha, det overlater jeg til dem.

UKJENT SIDE: Per Jonas Nordhagen er professor i kunsthistorie og har skrevet om kultur og arkitektur i mange sammenhenger. Mer overraskende er det kanskje at professoren skriverromaner under pseudonymet Stein Quind. ARKIVFOTO: EIRIK BREKKE