• Alle begravelser er triste, men ikke alle er tragiske. Dette er tragisk, sier sokneprest Peter Richard Johansen i Tveit på Askøy. Han forbereder sin vanskeligste gravferd noensinne.

Nordavinden river godt tak i flagget som henger på halv stang utenfor Tveit kirke på Askøy. Solen skinner. Inne er kirken pyntet til vielse lørdag. Kontrasten er stor til det som foregår i tankene til sokneprest Peter Richard Johansen. Han skal forrette i bisettelsen til 18 år gamle Silje Stamneshagen, som ble drept under tragedien på Utøya sist fredag. I går ble 18 år gamle Bano Rashid fra Nesodden gravlagt, den første av i alt 68 ofre fra Utøya-massakren. De neste ukene skal en rekke begravelser og bisettelser gjennomføres.

— Det er ikke til å legge skjul på at min egen tro blir satt på prøve i en sånn situasjon. Jeg stiller de samme spørsmålene som alle andre: Hvorfor? Hvorfor tillater Gud dette? Så vil jeg som prest holde fast ved troen min, selv i sånne situasjoner. Det er en prøvelse, sier Johansen.

- Hvorfor holder du fast ved Gud likevel?

— Jeg har en opplevelse av at Gud ser meg, selv om jeg ikke ser Gud.

Viktig å dele gode minner

Forrige helg holdt Tveit kirke åpent hele helgen. Mange strømmet til kirken for å søke trøst og sørge sammen. Kirker over hele landet har åpnet dørene for folk i sorg. Mange som vanligvis aldri går i kirken.

— Når livet blir alvor, søker vi noe større enn oss selv, tror Johansen.

Den siste uken har han hatt samtaler med familien til 18-åringen. Eller, selv har han ikke snakket så mye. Hovedoppgaven har vært å få familien til å snakke, hjelpe dem å fortelle om datteren.

— Jeg har ikke så mange kloke ord å komme med. Ofte kan jeg kjenne meg hjelpeløs, man kommer til kort enten man er prest eller ei. Det viktigste er å vise medfølelse og omtanke, men jeg kan aldri si at jeg skjønner hvordan de har det. For det gjør jeg jo ikke.

- Hvordan forbereder du deg til begravelsen?

— Jeg blir alltid veldig nervøs, føler jeg ikke strekker til. Men jeg synes det er viktig å få frem gode minner, og det aller beste er å dele minner som vi sammen kan trekke på smilebåndet av. Jeg tror faktisk det er mulig, selv nå, sier Johansen.

Lokalmiljø sterkt preget

Begge de to omkomne ungdommene fra Askøy kommer fra den lille bygden Tveit. Det lille samfunnet er hardt rammet, og det merkes, forteller soknepresten. Han forretter i cirka 35 begravelser og bisettelser i året. Dette blir den aller vanskeligste for ham, noensinne.

— Det blir den tøffeste gravferden. Det er hele omfanget, det er en massiv tragedie. Det er veldig mange som er berørt, og vi er et lite lokalsamfunn som er sterkt preget.

Også sokneprest Kjetil Netland i Stryn forbereder seg på en krevende oppgave. Han skal forrette i begravelsen til 19 år gamle Hanne Kristine Fridtun som mistet livet under tragedien på Utøya. Bygden er i stor sorg.

— Jeg må tenke grundig gjennom hva jeg skal si. Jeg ber selv om hjelp for å finne de rette ordene og de rette budskapene. Når det skjer store tragedier, må jeg ordlegge meg veldig varsomt. Det gjelder nå mer enn noen gang. Jeg må være klar over at mange har åpne sår, sier han.

Meningsfullt

Fordi Stryn kirke ligger fire kilometer fra sentrum, har de åpnet opp for bønn og ettertanke på loftet i bedehuset i sentrum.

— Når vonde ting rammer oss, har mange behov for å søke til kirken. Det blir et tungt holdepunkt for mange i denne situasjonen, sier han.

- Er det vanskelig å tro i en slik situasjon?

— Tro og tvil er to sider av samme sak. Det å være et menneske er å være en tviler. Hvorfor er det så mye vondt i verden? Livet har mange spørsmålstegn, og det finnes ingen lettvinte svar. Jeg ser at når mennesker opplever fryktelig ting, blir troen forsterket. Det er et paradoks, men ofte blir det slik. Troen gir oss styrke, sier han.

Han har vært en del av kriseteamet i Stryn den siste uken. Selv om det er hardt arbeid, opplever Netland det som svært meningsfullt.

— Man må tenke over alt man gjør og sier, samtidig er det veldig meningsfullt å hjelpe folk til å finne noe å holde fast i når alt er vondt og vanskelig, sier han og understreker at han har hatt stort utbytte av å arbeide i team.

— Jeg søker kunnskap og innfallsvinkler fra de andre. Jeg er ydmyk og vet at jeg ikke har alle svarene selv. Det har vært godt å kunne samarbeide, sier han.