• Jeg prøver å finne en balanse mellom det urbane og det geistlige, sier Thor Brekkeflat. Han skulle egentlig blitt urmaker, men endte opp som gateprest. I dag fyller han 50.

— Min egen konklusjon ved milepælen er at jeg er et privilegert menneske, oppsummerer han over en kopp kafékaffe med melk.

— Og jeg er kommet til at jeg kan tillate meg å ha en smule respekt for meg selv, legger han til.

Mange vil nok være enig med ham, både i det ene og det andre.

På 1970-tallet tok dagens urbane apostel spranget fra Yrkesskolen på Danmarks plass til Menighetsfakultetet i Oslo. Kallet kom etter år med kristent ungdomsarbeid. I stedet for et liv med armbåndsur og veggklokker ble det jobb som menighetsprest i ti år i Mariakirken, før han i 1998 ble innsatt som Bergens første gateprest.

Siden har han vært Bymisjonens 201 centimeter høye fyrtårn i bygatene.

— Han er oftere i avisen enn han er hjemme hos moren, spøkte mamma Evy da sønnen i millennium-året 2000 ble kåret til «Årets navn» av BA-leserne.

Allerede da hadde han markert seg som en annerledes kirkens mann.

For aldri før hadde en prest sykkeltråkket et alter ut på bergensk brostein. Heller ikke blitt stemt inn i Bystyret - for Ap.

For ikke å snakke om å argumentere for sprøyterom for narkomane og dagsenter for alkoholikere.

I en periode midt på 1990-tallet var han dessuten TV 2-reporter med alle journalistiske rettigheter.

Testing av bergenske skillingsboller for BT og produksjon av egen julemarsipan var blant hans mer kuriøse aktiviteter.

Men ingenting var vel mer naturlig enn at denne flegmatiske flanøren av en prest på løpende bånd mottok både bergensjournalistenes kjuaguttstatuett og Amalie Laksovs pris for vern av menneskerettighetene. Mixen kunne neppe blitt bedre.

Bare en brikke

Ifølge arbeidsbeskrivelsen skal gatepresten «ha et særlig ansvar for å sikre en synlig og tilgjengelig prestetjeneste i byen der kirken ofte er fraværende».

— Men jeg har bare vært en av mange brikker i det kirkeeventyret Kirkens Bymisjon i Bergen er blitt, understreker jubilanten og pøser på med mer presskaffe.

Ved en milepæl må det likevel kunne trekkes frem at Brekkeflat var en av «bakmennene» for det som fra 1997 skulle bli kirkeeventyret Kirkens Bymisjon i Bergen. En finger med i dåpen for prosjekter som Natteravnene og ungdomsprosjektet V13 hadde han også.

«Kirkeeventyret» Brekkeflat snakker om, omfatter i dag ca. 40 ansatte, 300 frivillige og et budsjett på mer enn 20 millioner kroner.

Og i tillegg til aktivitene i Korskirken og Kafé Magdalena i Kong Oscars gate, organiserer Bymisjonen nærmiljæarbeid som barnehage, familiestøtte og tverrkulturell kvinnegruppe. Det finnes omsorgsbase for kvinner i rus- og prostitusjonsmiljø, helseprosjekt og aktivitetshus. Dessuten ungdomstiltaket V13, blant mye annet.

— Mye av forklaringen på knoppskytingen ligger i at Kirkens Bymisjon i Bergen har hatt gode ledere, både i styret og den daglige drift, forklarer Brekkeflat.

Fikk «innetjeneste»

Selv pådro han seg en viss medieoppmerksomhet da han i fjor i et halvt år måtte gjøre «innetjeneste» i Kong Oscars gate i en seperasjonsperiode. For også gateprester må forholde seg til Guds bud.

— Liv og lære skal jo henge noenlunde sammen, derfor fikk jeg en grei ordning med å gjøre annet arbeid frem til seperasjonsperioden utløp, sier Brekkeflat.

Nå er karantenetiden omme, gatepresten er tilbake på brosteinen og fredag gifter han seg med Merete Ådland i Laksevåg kirke - og lørdag blir det fest for 150 inviterte gjester i en restaurant i Vaskerelven.

— Til gjestene har vi sagt at vi ikke ønsker gaver til oss selv, men svært gjerne et bidrag til barnehjemsprosjektet Tocantins, som er Kirkens Bymisjons solidaritetsarbeid i Brasil, forteller han.

Og hvis medmennesket Brekkeflat ikke husker helt feil, så er gironummeret til prosjektet 65010648690.

En kjekk måte å si gratulerer med dagen på, både til jubilanten og brudgommen.